Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library |
Ioannes Paulus PP. II Redemptor Hominis IntraText CT - Text |
4. Av den grunn må Kirkens forståelse av seg selv forenes med en åpenhet overfor hele verden, for at alle skal kunne finne «Kristi uuttømmelige rikdommer» [10] som hedningenes apostel talte om. Det er en slik åpenhet som gir Kirken dens apostoliske eller misjonerende dynamikk, så den bekjenner og forkynner den sannhet som er meddelt av Kristus hel og uforfalsket. Men åpenhet mot verden må være organisk forbundet med bevissthet om Kirkens egen natur og visshet om den sannhet om hvilken Kristus sa: «Det ord dere hører, er ikke mitt, men min Fars - han som har sendt meg.» [11] Man må fortsette den dialog som Paul VI kalte «frelsens dialog» i sin encyklika «Ecclesiam Suam», hvor han for øvrig skjelner nøye mellom de forskjellige kretser som Kirken bør føre en samtale med. [12] Når jeg i dag henviser til dette dokument som inneholder programmet for Paul VI's pontifikat, holder jeg ikke opp med å takke Gud. Min store forgjenger, som også i sannhet var min far, visste å vise «ad extra», til utenverdenen, det som er Kirkens sanne ansikt, tross forskjellige indre svakheter som tæret på den i tiden etter konsilet. Det ser derfor ut til at en stor del av den menneskelige familie har fått større forståelse for Kristi Kirke, og ser hvor nødvendig den er for menneskeheten med sin misjon og sine tjenester på de ulike områder. Til tider har denne forståelse vist seg å være sterkere enn de kritiske holdninger som har angrepet Kirken «ab intra», innenfra, - angrepet dens institusjoner og strukturer, dens geistlighet og dens virksomhet. Det lå forskjellige årsaker til grunn for den voksende kritikk, og vi er forvisset om at den ikke alltid var uten oppriktig kjærlighet til Kirken. En av dens hensikter var uten tvil å overvinne den såkalte triumfalisme, som det var hyppige diskusjoner om under konsilet. Det er riktig at Kirken skal ha ydmykhet som sitt grunnlag i overensstemmelse med sin Herres eksempel, han som var «ydmyk av sinn» [13]; videre at den skal ha kritisk sans overfor alt som hører til dens menneskelige karakter og virksomhet, og at den alltid skal stille store krav til seg selv. Men kritikk må også ha rimelige grenser. Ellers holder den opp å være konstruktiv og sann, og viser ikke kjærlighet og takknemlighet for den nåde vi har fått del i først og fremst og i fullt monn i og gjennom Kirken. En slik kritikk viser dessuten ikke en tjenende holdning, men er snarere uttrykk for et ønske om å bringe andres mening i samsvar med sin egen, som til tider kan bli fremført på en svært tankeløs måte.
Paul VI fortjener vår takknemlighet. Samtidig som han respekterte hver tøddel av sannhet i forskjellige menneskelige anskuelser, bevarte han ved Guds hjelp likevekten som skipets rormann [14]. Kirken slik den er blitt meg betrodd nesten direkte etter ham gjennom Johannes Paul I, er ganske visst ikke fri for indre vanskeligheter og spenning. Men den er blitt styrket mot overdreven selvkritikk. Man kan si at den er blitt mer kritisk overfor tankeløs kritikk, mer motstandsdyktig overfor nye påfunn, mer moden til å kunne skjelne mellom godt og mindre godt, bedre i stand til å kunne hente frem fra sitt utømmelige skattkammer «både nytt gammelt» [15], mer fordypet i sitt eget mysterium. På grunn av alt dette er den mer skikket for sin misjon, å formidle frelse til alle: Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til å erkjenne sannheten» [16].