Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library |
Ioannes Paulus PP. II Redemptor Hominis IntraText CT - Text |
8. Verdens Frelser! I ham er den viktige sannhet om skaperverket åpenbart på en ny og herlig måte. Om denne sannhet vitner 1. Mosebok som sier flere ganger: «Gud så at det var godt» [38]. Det gode har sitt utspring i visdom og kjærlighet. I Jesus Kristus får den synlige verden igjen sin opprinnelige forbindelse med Gud, visdommens og kjærlighetens kilde. Denne verden ble skapt av Gud for menneskene [39], men da synden kom, ble den «underlagt intetheten» [40]. Men «så høyt elsket Gud verden at han gav sin enbårne sønn til pris» [41]. Som forbindelsen med Gud ble brutt ved mennesket Adam, slik ble den gjenopprettet ved mennesket Kristus [42]. Hvordan stiller vi oss i det 20. århundre til de overveldende og uttrykksfulle ord av hedningenes apostel om skapningen som «fremdeles stønner i fødselsveer» [43] og «lengter etter å få se Guds barn tre frem i all sin glans» [44] - skapningen som «var underlagt intetheten»? Umåtelige fremskritt, tidligere ukjent, har vært gjort i dette århundre når det gjelder menneskets herredømme over verden. Viser ikke disse fremskritt i seg selv på mangfoldige måter og i en grad som aldri før at skapningen i seg selv på mangfoldige måter, og i en grad som aldri før, at skapningen er «underlagt intetheten»? Det er tilstrekkelig å nevne enkelte forhold: Trusselen om forurensing av natur og miljø i områder med hurtig industrialisering; de væpnede konflikter som ustanselig bryter ut; muligheten for selvødeleggelse ved bruk av atom-, hydrogen- eller neutronbomber eller lignende våpen; mangel på respekt for det ufødte liv. Den nye tidsalders verden, den verden som har gjort erobringer på vitenskapens og teknikkens områder i tidligere ukjent grad, er ikke dette også den verden som «stønner i fødselsveer» [45] og lengter etter å få se Guds barn tre frem i all sin glans» [46]?
I sin dyptpløyende analyse av «verden av i dag» kom det 2. Vatikankonsil frem til den synlige verdens viktigste realitet, som er mennesket. I likhet med Kristus trengte man gjennom menneskets bevissthet og berørte dets indre mysterium, det som i Bibelen og andre steder blir betegnet som dets «hjerte». Kristus, verdens Frelser, trengte inn i menneskets mysterium og kom inn til dets hjerte på en enestående måte som ingen kan gjøre ham etter. Med rette lærer derfor det 2. Vatikankonsil: «Sannheten er at menneskets mysterium bare kan belyses i det inkarnerte Ords mysterium. For Adam, det første menneske, var et forbilde på ham som skulle komme (Rom. 5, 14), Kristus Herren. Ved å åpenbare mysteriet om Faderen og hans kjærlighet kan Kristus, den nye Adam, vise mennesket hvordan det selv er fullt ut, og belyse dets herlige kall.» Og konsilet fortsetter: «Han som er «den usynlige Guds bilde» (Kol. 1, 15), han er selv det fullkomne menneske som gjenopprettet likheten med Gud i Adams barn, den likhet som hadde vært besudlet siden den første synd. Den menneskelige natur er blitt opphøyet til en uforlignelig verdighet også i oss, ved det faktum at han tok på seg denne natur, ikke opptok den i seg. For han, Guds sønn, forenet seg på en måte med hvert enkelt menneske ved sin inkarnasjon. Han arbeidet med menneskehender, tenkte med et menneskesinn, handlet med en menneskevilje. Født av jomfru Maria ble han, menneskenes Frelser, virkelig en av oss, lik oss i alle ting bortsett fra synden.» [47]