Frelsesmysteriets guddommelige dimensjon

9. Når vi tar opp denne vektige konsiltekst til ettertanke, glemmer vi ikke et eneste øyeblikk at Jesus Kristus, den levende Guds sønn, ble vår forsoning med Faderen. ^[48] Det var han og han alene som virkelig imøtekom Faderen og hans evige kjærlighet, den Fader som i begynnelsen skapte verden, gav mennesket alle de skapte rikdommer og gjorde det «lite ringere enn Gud» ^[49] ved å skape det i Guds «bilde og lignelse» ^[50]. Kristus og han alene stilte Gud Fader og Guds kjærlighet tilfreds, den kjærlighet som mennesket på en måte kastet vrak på ved å bryte den første pakt ^[51] og de senere pakter som Gud «igjen og igjen frembød for mennesket». ^[52] Verdens frelse, dette kjærlighetens mysterium hvorved skapningen ble gjenskapt ^[53], er i sin dypeste rot et menneskehjerte fylt av rettferdighet. Den fullkomne rettferdighet i Guds enbårne sønns hjerte ble til rettferdighet i mange menneskehjerter, i mennesker som er bestemt fra evighet av til å bli dannet i Guds sønns bilde og bli Guds barn, ^[54] som er kalt til nåde, kalt til kjærlighet. Jesus Kristus, et menneske, sønn av jomfru Maria og regnet som sønn av Josef fra Nasaret, forlot denne verden på Golgatas kors. Ved Kristi kors gir Gud seg på ny tilkjenne som den evige Fader som igjen kommer menneskeheten nær. I Kristus kommer han hvert menneske nær og gir det den hellige Ånd, sannhetens Ånd. ^[55]

At Faderen gir seg til kjenne og at den hellige Ånd blir utgytt, forklarer meningen med Kristi kors og død og besegler frelsesmysteriet for evig. Skapelsens Gud har gitt seg tilkjenne som frelsens Gud, en Gud som er «tro mot seg selv» ^[56] og tro mot sin kjærlighet til menneskene, den han åpenbarte på skapelsens dag. Hans kjærlighet viker ikke tilbake for noe som hans rettferdighet krever. Derfor: «Han som ikke kjente til synd, ham har Gud gjort til synd for vår skyld.» ^[57] Når han har «gjort til synd» ^[58] ham som ikke kjente til synd, så var det for å åpenbare den kjærlighet som er større enn hele skaperverket, den kjærlighet som er større enn all synd, svakhet og«skapningens intethet». ^[59] Den er sterkere enn døden. Det er en kjærlighet som alltid er villig til å oppreise og tilgi, alltid rede til å gå «den fortapte sønn» ^[60] i møte. Den «lengter etter å få se Guds barn tre frem i all sin glans», ^[61] de som er kalt til å tre frem i herlighet. ^[62] Denne åpenbaring av Guds kjærlighet blir også betegnet som barmhjertighet. ^[63] Og i menneskehetens historie er denne kjærlighet og barmhjertighet blitt ikledd en menneskeskikkelse og har antatt et navn: Jesus Kristus.