Kirkens misjon og menneskets frihet

12. I dette misjonsfellesskap, som etter sitt vesen er bestemt av Kristus selv, må alle kristne finne frem til det som forener dem før den fulle enhet ennå foreligger. Dette er apostolisk og misjonerende enhet, misjonerende og apostolisk enhet. Takket være denne enhet kan vi sammen nærme oss den storslåtte arv av åndelige verdier som finnes i alle religioner, som det 2. Vatikankonsils dekret «Nostra Aetate» sier. ^[73] Sammen kan vi også nærme oss alle kulturer, alle ideologier, alle mennesker av god vilje. Vi møter dem alle med den aktelse, respekt og skjønnsomhet som siden aposteltiden har kjennetegnet den misjonerende holdning, misjonærens holdning. Det er tilstrekkelig å nevne apostelen Paulus og for eksempel hans Areopagustale i Aten ^[74]. Den misjonerende holdning begynner alltid med en følelse av dyp aktelse for «det som bor i mennesket», ^[75] det som mennesket selv er kommet frem til i dypet av sitt sinn vedrørende de alvorligste og viktigste problemer. Det gjelder å respektere alt som er blitt bevirket av Ånden, som «blåser dit den vil». ^[76] Misjon er aldri nedbrytende, den løfter opp og bygger videre, selv om praksis ikke altid har svart til dette høye ideal. Og vi vet at den omvendelse eller forvandling som blir påbegynt ved misjonens arbeid, er nådens virke. Bare ved nådens hjelp kan mennesket gjenfinne seg selv fullt ut.

Alt som det 2. Vatikankonsil har erklært i dekretet om religionsfriheten, både første og annen del av dokumentet, blir derfor tillagt stor betydning av Kirken. ^[77] Vi vet med oss selv at den sannhet som er oss åpenbart av Gud, pålegger oss en forpliktelse. Særlig har vi en sterk følelse av ansvar for den åpenbarte sannhet selv. Av Kristus er Kirken satt som dens vokter og lærer. For å kunne vokte og lære den i dens helhet og renhet er Kirken blitt lovet en særlig bistand fra den hellige Ånd. ^[78] Ved utførelsen av dette oppdrag ser vi hen til Kristus selv, den første evangelist, ^[79] og også til hans apostler, martyrer og bekjennere. Når Kristus og senere apostlene forkynte den sannhet som ikke er av mennesker, men av Gud («Min lære stammer ikke fra meg, men fra ham som har sendt meg» ^[80]), da bevarte de en dyp respekt for mennesket, for dets tanke, vilje, samvittighet og frihet ^[81], samtidig som de opptrådte med full åndelig kraft. Dette viser dekretet om religionsfriheten på en overbevisende måte. Slik blir menneskets verdighet selv en del av forkynnelsens innhold, uttrykt i en holdning til mennesket, om ikke nødvendigvis i ord. Vår tid synes å ha særlig behov for en slik holdning. Menneskets sanne frihet finnes ikke i alt som de ulike systemer og enkeltpersoner anser og utgir for frihet. Derfor blir Kirken ved sitt guddommelige oppdrag i enda sterkere grad en vokter av denne frihet, som er betingelse og grunnlag for menneskets sanne verdighet.

Jesus Kristus møter menneskene i alle tider, også i vår egen, med de samme ord: «Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri.» ^[82] Disse ord inneholder både et absolutt krav og en advarsel: Kravet om et ærlig forhold til sannheten som betingelse for virkelig frihet, og en advarsel mot all frihet som bare er illusorisk, overfladisk og ensidig, all frihet som ikke er grunnet på den fulle sannhet om mennesket og verden. Fremdeles i dag, etter 2000 år, ser vi Kristus som den eneste som bringer mennesket frihet grunnet på sannhet. Han befrir det fra alt som beskjærer, reduserer og så å si kutter av denne frihet ved roten, i menneskets sjel, hjerte og samvittighet. Takket være Kristus og gjennom Kristus er mange kommet frem til sann frihet og har lagt det for dagen endog i situasjoner under ytre tvang. Hvilken storslått bekreftelse på friheten i Kristus har de ikke gitt og gir de ikke fremdeles!

Da Jesus Kristus selv stod som fange for domstolen til Pilatus og ble forhørt av ham etter anklage fra medlemmene av Sanhedrin, svarte han da ikke: «Min oppgave er å vitne om sannheten, det er derfor jeg er født, det er derfor jeg er kommet til verden»? ^[83] Ved disse ord foran dommeren i det avgjørende øyeblikk var det som om han igjen ville bekrefte hva han hadde sagt tidligere: «Dere vil kjenne sannheten, og sannheten vil gjøre dere fri.» Gjennom de mange århundrer, de mange generasjoner, like fra apostlenes tid, er det ikke ofte Jesus Kristus selv som har stått frem ved siden av dem som er blitt stilt for retten for sannhetens skyld? Holder han noensinne opp å være den trofaste talsmann og forsvarer for dem som lever «i ånd og sannhet»? ^[84] Slik som han uopphørlig er deres talsmann for Faderen, er han det også i historien. Til tross for alle sine svakheter, som er en del av dens menneskelige historie, holder heller ikke Kirken på sin side opp med å følge ham som sa: «Den time skal komme, ja, den er alt inne, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere er det Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, må gjøre det i ånd og sannhet.» ^[85]