III: Det gjenløste menneske og dets situasjon i den moderne verden

Kristus har forenet seg med hvert enkelt menneske

13. Når vi trenger inn i Jesu Kristi mysterium ved hjelp av menneskeslektens erfaring som er i stadig og hurtig vekst, ser vi klarere de veier som Kirken i vår tid må følge, og som Paul VI i sin visdom har pekt på. ^[86] Vi forstår at det er én eneste vei som er grunnlag for alle de andre veier. Det er en vei som stått sin prøve gjennom århundrer, og det er også fremtidens vei. Kristus Herren anviste denne vei da «han, Guds sønn, i en viss forstand forenet seg med hvert enkelt menneske ved sin inkarnasjon», som konsilet lærer. ^[87] Kirken anser det som sin viktigste oppgave å muliggjøre at denne forening kan komme i stand og stadig bli fornyet. Kirken ønsker å tjene dette bestemte formål, den vil gjøre det mulig for hver enkelt person å finne Kristus, slik at Kristus kan gå sammen med ham på livsveien. Den søker styrke til oppgaven i sannheten om menneskene og verden slik den finnes i inkarnasjonsmysteriet og frelsesmysteriet, den får kraft fra kjærligheten som utstråler fra denne sannhet. Den historiske utvikling går stadig fortere. I vår tid synes den særlig å gi resultater på felter som angår systemer, ideologiske forestillinger om verden og om regjeringsformer. Mot en slik bakgrunn kommer Kristus nær på en ny måte, til tross for at han tilsynelatende ofte er langt borte, også når Kirken bare i begrenset målestokk kan være nær og i virksomhet. Jesus Kristus kommer oss nær med kraft fra den fylde av sannhet og kjærlighet som ble åpenbart i ham, tross hans korte liv på jorden og hans enda kortere offentlige virksomhet.

Jesus Kristus er hovedveien for Kirken. Han selv er vår vei «til Faderens hus» ^[88] og veien til hvert menneske. På denne veien som leder fra Kristus til mennesket, på denne veien hvor Kristus forener seg med hvert menneske, kan ingen stanse Kirken. Her gjelder det menneskets timelige og evige velferd. Lydig mot Kristus og i betraktning av det mysterium som dens eget liv bygger på, kan ikke Kirken stå ufølsom overfor noe av det som tjener menneskets sanne velferd, eller stå likegyldig overfor det som truer dets velferd. I flere avsnitt i sine dokumenter har det 2. Vatikankonsil uttrykt Kirkens dype omsorg for at livet i verden på alle måter og områder må bli brakt i «bedre overensstemmelse med menneskets høye verdighet» ^[89], for derved å bli gjort «mer menneskelig». ^[90] Dette er Kristi egen omsorg, han som er den gode hyrde for alle. I denne omsorgs navn, leser vi i konsilets pastorale konstitusjon, må ikke Kirken la seg «forveksle med det politiske samfunn, heller ikke bli bundet til noe politisk system. Den er samtidig et tegn på menneskets opphøyede verdighet og et vern om den.» ^[91]

Det gjelder her mennesket i hele dets virkelighet, i hele dets storhet. Vi er ikke opptatt av det «abstrakte» menneske, men det virkelige, «konkrete», «historiske» menneske: Vi er opptatt av den enkelte, for hver enkelt har del i frelsesmysteriet, og med hver enkelt har Kristus forenet seg for alltid gjennom dette mysterium. Hvert menneske kommer inn i verden ved å bli unnfanget i sin mors liv og født av sin mor, og blir i kraft av frelsesmysteriet betrodd Kirkens omsorg. Dens omsorg gjelder hele mennesket og er konsentrert om mennesket på en helt spesiell måte. Gjenstand for dens omsorg er det enkelte menneske som lever en eneste gang, mennesket i hele dets virkelighet med Guds bilde og likhet intakt. ^[92] Konsilet peker på dette faktum og minner om at «mennesket er den eneste skapning på jorden som Gud har villet for dens egen skyld». ^[93] Mennesket som «villet» av Gud, som «utvalgt» av ham fra evighet av og kalt og bestemt til nåde og herlighet, dette er «hvert enkelt» menneske, det «konkrete» menneske, det «virkelige» menneske. Dette er det menneske som er blitt delaktig i frelsesmysteriet i hele dets fylde i Jesus Kristus. Ja, hver enkelt av de fire milliarder som bebor vår planet, har fått del i dette mysterium fra det øyeblikk han ble unnfanget under sin mors hjerte.