IV: Kirkens misjon og menneskets skjebne

Kirkens omsorg for menneskets kall i Kristus

18. Vårt overblikk over menneskets situasjon i den moderne verden, nødvendigvis kort, får oss til å vende våre tanker og våre hjerter til Jesus Kristus og frelsesmysteriet. Der er spørsmålet om mennesket skrevet inn med en særlig kraft av sannhet og kjærlighet. Hvis Kristus «forenet seg med hvert enkelt menneske» ^[115], da lever Kirken mer i samsvar med sin natur og misjon når den trenger inn til dybdene i dette mysterium og inn i dets rike og uttrykksfulle språk. Det var ikke uten grunn at apostelen talte om Kristi legeme, Kirken. ^[116] Med grunnlag i hele den bibelske og patristiske tradisjon erklærte senere det 2. Vatikankonsil at Kristi mystiske legeme er Guds folk. Hvis det er riktig, da betyr det at hvert menneske ved å være lem på hans mystiske legeme mottar i sitt indre den livets ånde som kommer fra Kristus. Som legeme, som organisme, som samfunn vil også Kirken merke de samme guddommelige virkninger når den vender seg til mennesket, til dets reelle problemer, dets håp og lidelser, dets seire og fall. Den vil motta lys og styrke fra Ånden som kommer fra den korsfestede og oppstandne Kristus. Og det er på den grunn Kirken lever sitt liv. Kirken har bare det ene liv: Det som er gitt den av dens brudgom og Herre. Fordi Kristus forenet seg med den i sitt frelsesmysterium, må Kirken være nær forenet med hvert enkelt menneske.

Kristi forening med mennesket er i seg selv et mysterium. Av det mysteriet er det nye menneske født, kalt til å bli delaktig i Guds liv ^[117], og skapt på nytt i Kristus for å få del i nådens og sannhetens fylde. ^[118] Kristi forening med mennesket er kraft og kilde til kraft, som St. Johannes sier så klart i prologen til sitt evangelium: «Ordet gav dem kraft til å bli Guds barn.» ^[119] Mennesket blir forvandlet i sitt indre ved Kristi kraft, hans kraft er opphav til et nytt liv som ikke skal svinne bort og gå tapt, men vare evig. ^[120] Faderen har lovet og tilbudt det evige liv til hvert enkelt menneske i Jesus Kristus, sin enbårne sønn, som «da tidens fylde kom» ^[121], ble ikledd kjøtt og blod og ble født av jomfru Maria. Det evige liv er den endelige oppfyllelse av menneskets kall. Det er på en måte oppfyllelsen av den «skjebne» som Gud har forberedt for det fra evighet. Denne «guddommelige skjebne» går mot sin oppfyllelse til tross for alt det gåtefulle, alle de uløste problemer, tross alle svingninger og omskiftelser for den menneskelige skjebne i tidens verden. Mens alt dette nødvendig vis og uunngåelig fører til dødens grense og nedbrytelsen av det menneskelige legeme, øyner vi Kristus hinsides denne grense. «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal aldri i evighet dø.» ^[122] I Jesus Kristus, som ble korsfestet og lagt i graven og deretter oppstod igjen, «grydde vårt håp om oppstandelse - det strålende løfte om uforgjengelighet». ^[123] På veien mot oppstandelsen og uforgjengeligheten deler mennesket den lodd som den materielle verden er underlagt. Gjennom den legemlige død må det gå under Sammen med hele det synlige skaperverk. Vi søker å komme til en stadig dypere forståelse av den sannhet som menneskets Frelser har lagt i ordene: Ånden er det som gir liv, kjøtt og blod er til ingen nytte». ^[124] Selv om det kan synes annerledes, uttrykker disse ord den mest opphøyde erklæring om mennesket, nemlig at legemet er gitt liv ved Ånden.

Kirken lever i disse realiteter, den lever ved denne sannhet om mennesket. Mennesket er i stand til å gå ut over tidens grenser, men samtidig tenke med kjærlighet og omsorg på alt som berører menneskets liv og menneskets ånd innenfor tidens dimensjon. I menneskets ånd finnes en uro som aldri tar slutt. St Augustin nevner den: «Du skapte oss for deg selv, Herre, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» ^[125] Det er en skapende uro. I den banker og dirrer det dypest menneskelige, vår søking etter sannhet, det umettelige behov for det gode, hunger etter frihet, lengsel etter skjønnhet, og samvittighetens røst. Når Kirken søker å se mennesket som «med Kristi egne øyne», da forstår den bedre og bedre at den er vokter av en stor skatt, som den ikke har lov å sløse bort, men stadig må øke. Vår Herre Jesus sa: «Den som ikke samler med meg, han sprer.» ^[126] Det er en skatt av menneskelighet som er vokst i verdi ved at mennesket har fått barnekår hos Gud ^[127], et mysterium som ikke kan uttrykkes i ord. I Guds enbårne sønn er vi gitt «plass som sønner» ^[128], og ved ham kaller vi Gud «Abba, Fader». ^[129] For Kirken er denne skatt en mektig kraft som styrker dens indre enhet og gir mening til alt dens virke. Det er en kraft som forener Kirken med Kristi Ånd, den hellige Ånd som den fikk løfte om av Frelseren, han som også kontinuerlig meddeler den. Åndens komme ble åpenbart på pinsedagen og varer for alltid. Slik blir da Åndens kraft, ^[130], Åndens gaver ^[131] og Åndens frukt ^[132], åpenbart i mennesket. Dagens Kirke synes å gjenta med stadig større glød og styrke:

«Kom, hellige Ånd!» Kom! Kom!
«Tvett bort urenhetens spor,
lesk som dugg den tørre jord,
leg hvert sår som salve mild.
Bøy du det som hardt er blitt,
tin opp det som frøs så tidt,
led hver den som gikk seg vill.» ^[133]

Denne appell til Ånden om å komme er svaret på all «materialisme». Det er materialisme av forskjellig slag som gjør menneskehjertet umettelig. Appellen eller bønnen høres fra mange kanter og synes også å bære frukt på flere måter. Kan man hevde at Kirken ikke er alene om denne bønn? Ja, fordi «behovet» for ånd kommer til uttrykk også hos mennesker utenfor Kirkens synlige grenser. ^[134] Blir kanskje ikke dette bekreftet ved den sannhet om Kirken som konsilet understreket så sterkt i den dogmatiske konstitusjon «Lumen Gentium» hvor det blir erklært at Kirken er «et sakrament eller tegn og et middel til inderlig forening med Gud, og til å forene hele menneskeslekten» ^[135]? Ved påkallelse av Ånden, ved bønn om Åndens komme går mennesket inn i frelsesmysteriet i hele dets storhet. Forenet med Faderen og med hvert enkelt menneske meddeler Kristus her den hellige Ånd til oss uten stans, og Ånden virker sønnens sinnelag i oss og viser oss veien til Faderen. ^[136] Vår tid har en særlig hunger etter Ånden, fordi den hungrer etter rettferdighet, fred, kjærlighet, godhet, styrke, ansvar og menneskelig verdighet Kirken må derfor konsentrere og samle seg om frelsesmysteriet hvor den finner det lys og den styrke som er uunnværlig for dens misjon. For hvis mennesket som før sagt er veien for Kirken i dens daglige liv, da må Kirken alltid ha klart for seg at mennesket i Kristus har fått rang som Guds barn ved den hellige Ånds nåde ^[137], og at dets bestemmelse er ære og herlighet. ^[138]

Ved å gjennomtenke alt dette stadig på nytt, ved å motta det i en stadig mer bevisst tro og alltid sterkere kjærlighet, gjør Kirken seg bedre skikket for den tjeneste for mennesket som Kristus Herren kaller den til når han sier: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene.» ^[139] Kirken utfører sin tjeneste ved å ha del i sin Herre og Frelsers «trefoldige embede». Denne lære og dens bibelske grunnlag ble viet stor oppmerksom het av det 2. Vatikankonsil, til stort gavn for Kirkens liv. For når vi blir klar over at vi har del i Kristi trefoldige misjon, hans trefoldige embede som prest, profet og konge ^[140], da forstår vi også bedre hva som må være gjenstand for tjeneste fra hele Kirken som Guds folk på jorden. Likeså forstår vi at hver enkelt av oss må ta del i denne misjon og tjeneste.