Det kristne kall til tjeneste og kongeverdighet

21. Bildet av Kirken som Guds folk ble helt fra grunnen bygget opp av det 2. Vatikankonsil. Kristi trefoldige misjon ble fremhevet. Ved å delta i hans misjon blir vi i sannhet Guds folk. Blant andre sider ved det kristne kall belyste man også den funksjon som kan beskrives som «kongelig». Hvis vi her skulle legge frem konsilets lære i hele dens rikdom, måtte vi henvise til tallrike kapitler og paragrafer i konstitusjonen «Lumen Gentium» og mange andre konsildokumenter. Men et trekk som synes å skille seg ut, er delaktigheten i Kristi kongelige misjon, det vil si gjenoppdagelsen av den spesielle verdighet i eget og andres kall som kan beskrives som «kongeverdighet». Denne verdighet kommer til uttrykk ved villigheten til å tjene, ved etterfølgelsen av Kristi eksempel, han som kom «ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene». ^[181] I lys av Kristi holdning er det bare mulig å «være konge» i egentlig forstand ved å «være tjener», men å «være tjener» krever så mye åndelig modenhet at det faktisk må betegnes med ordene: «være konge». For å kunne tjene andre på en rett og effektiv måte må vi ha herredømme over oss selv, være i besittelse av de holdninger som gjør et slikt herredømme mulig. Vår deltagelse i Kristi «kongelige funksjon» (munus), er nær forbundet med alle områder av kristen og menneskelig moral.

Det 2. Vatikankonsil holder frem for oss et fullstendig bilde av Guds folk. Man minner om prestenes plass i Kirken, men også om legfolkets, om hierarkiets stilling, foruten om ordenssamfunnenes. Dette bilde ble ikke tegnet bare ut fra sosiologiske forutsetninger. Kirken som menneskelig samfunn kan selvfølgelig undersøkes og beskrives ved hjelp av de kategorier som vitenskapen bruker ved undersøkelsen av et hvilket som helst samfunn. Men disse kategorier er utilstrekkelige. For hele samfunnet av Guds folk og for hvert enkelt medlem er det ikke bare spørsmål om medlemskap i et egenartet samfunn. For hver enkelt og for alle er et særlig «kall» nødvendig. Ifølge apostelen Paulus' lære som allerede er nevnt og som Pius XII minnet oss om i så vakre ord ^[182], er Kirken som Guds folk også «Kristi mystiske legeme». Å være lem på hans legeme forutsetter et særlig kall, forbundet med nådens frelsende virke. Når vi har dette samfunn av Guds folk i tankene, så stort og så umåtelig mangeartet, må vi derfor først og fremst ha Kristi oppfordring for øyet: «Følg meg». ^[183] På en måte er hans oppfordring rettet til hvert medlem av samfunnet, dette samfunn av disipler som følger Kristus, hver på sitt vis, noen ganger bevisst og konsekvent, andre ganger ikke så bevisst og svært lite konsekvent. Samfunnet har således en dypt «personlig» side og dimensjon. Men tross alt det ufullkomne i dette fellesskaps liv på det menneskelige plan, er dette ikke desto mindre et autentisk samfunn fordi fellesskapet her er med Kristus selv. I det minste bærer alle hans uutslettelige merker i sin sjel.

Det 2. Vatikankonsil var i særlig grad opptatt av å vise hvordan dette «ontologiske» samfunn av disipler og bekjennere må bli et samfunn som bedre og bedre forstår sitt eget liv og sin egen virksomhet, også menneskelig sett. Konsilets initiativ er blitt fulgt opp av nye tiltak av apostolisk og organisatorisk art og fra synodenes side. Men det er en sannhet vi alltid må ha i tankene. Ethvert initiativ som skal virke til en ekte fornyelse i Kirken og hjelpe til å utbre det sanne lys som er Kristus ^[184], må grunnes på full bevissthet om den enkelte kristnes kall. Man må forstå ansvaret for den helt særegne nåde som blir gitt til hver enkelt person og som bevirker at enhver kristen i Guds folks samfunn kan være med og bygge opp Kristi legeme. Dette prinsipp er grunnloven for all kristen praksis, apostolisk og pastoral virksomhet, personlig indre liv og fellesskapets liv. I de rette perspektiv må det også bli gjort gjeldende for hele menneskeslekten og for ethvert menneske. Også paven og enhver biskop må anvende dette prinsipp på seg selv. Prester og ordensfolk må være trofaste mot dette prinsipp. Det er grunnen som vi alle må bygge vårt liv på, ektefeller, foreldre, menn og kvinner under forskjellige forhold og i ulike yrker, fra dem som innehar de høyeste stillinger i samfunnet til dem som utfører de enkleste oppgaver. For det er nettopp dette som er prinsippet for den «kongelige tjeneste». Det pålegger hver enkelt av oss å følge Kristi eksempel og kreve av seg selv nøyaktig det vi er blitt kalt til, det vi personlig har forpliktet oss til ved Guds nåde for å svare på vårt kall.

Troskap mot Guds kall ved Kristus innebærer et felles ansvar for Kirken som det 2. Vatikankonsil ønsker at alle kristne skal oppdras til å ta del i. I Kirken, samfunnet av Guds folk under den hellige Ånds ledelse, har hver enkelt «sin særlige gave» som apostelen Paulus lærer. ^[185] Selv om «gaven» er et personlig kall og utgjør en personlig form for deltagelse i Kirkens frelsesbringende virksomhet, så tjener den også andre, idet den bygger Kirken og de søskensamfunn som har sitt virke på ulike livsområder her på jorden.

Troskap mot vårt kall, det vil si villighet til en «kongelig tjeneste», har stor betydning for de mange oppgaver, særlig de mer krevende som i høy grad har innvirkning på vår nestes liv og på hele samfunnet. Man må særlig fremheve gifte menneskers troskap mot sitt kall, slik det uoppløselige sakramentale ekteskap krever. Til prestene stilles det krav om en lignende kallstroskap, på grunn av det uutslettelige preg som er satt i deres sjel ved prestevielsens sakrament. Når vi i den latinske Kirke mottar dette sakrament, forplikter vi oss med vitende og vilje til å leve i sølibat. Enhver av oss må derfor gjøre alt han kan for ved Guds nåde å være takknemlig for denne gave og trofast mot det bånd han har tatt på seg for alltid. Han må vise troskap på samme måte som ektefolk, for de må bestrebe seg av all makt på å leve sammen i sitt ekteskap. De skal bygge opp familiefellesskapet ved dette kjærlighetens vitnesbyrd, og oppdra nye generasjoner av menn og kvinner som i sin tur er villige til å vie hele sitt liv til et kall, til den «kongelige tjeneste» som Jesus Kristus har gitt oss sitt eksempel og det vakreste forbilde på. Hans Kirke som består av oss alle, er «for mennesker» i den forstand at vi kan nå frem til å «bli konger» ved å bygge på Kristi eksempel ^[186] og samarbeide med nåden som han har vunnet for oss. Det vil si, vi kan utvikle vår natur og bli modne mennesker. Et modent menneske er en person som fullt ut bruker den frihet som Skaperen skjenket ham som gave da han kalte ham til liv som menneske «i sitt bilde, etter sin lignelse». Frihetens gave blir fullt ut virkeliggjort når et menneske helt gir seg selv med hele sin person og med en bruds kjærlighet til Kristus, og ved Kristus til alle dem han sender det til. Slik blir den satt ut i livet av menn og kvinner som er helt viet til ham i overensstemmelse med de evangeliske råd. Her finner vi idealet for det religiøse liv, praktisert av ordener og kongregasjoner i fortid og nåtid, og av sekularinstituttene.

I vår tid blir det stundom hevdet, om ikke med rette, at frihet er et mål i seg selv. Man mener at mennesket er fritt når det bruker friheten etter eget ønske, og ser dette som et mål for individ og samfunn. I virkeligheten er friheten en gave bare når vi vet å bruke den bevisst til det som er vårt sanne vel. Kristus lærer oss at dens beste bruk er kjærlighet, uttrykt i hengivelse og tjeneste. Til dette «liv i frihet har Kristus frigjort oss» ^[187] og fortsetter han å frigjøre oss. Her er kilden hvor Kirken uavbrutt henter inspirasjonen, kallet og drivkraften for sin misjon og tjeneste for hele menneskeheten. Sannheten om menneskets frihet er prentet i frelsesmysteriet med uutslettelig skrift. Kirken er en sann tjener for menneskeheten når den vokter denne sannhet med utrettelig aktpågivenhet, brennende kjærlighet og en moden holdning, og når den forkynner denne gave innen hele sitt eget samfunn og gir den konkrete former ved hver enkelt kristens troskap mot sitt kall. Dette bekrefter hva vi før har sagt, at mennesket er og alltid vil være «veien» for Kirkens daglige liv.