Chapter,  Paragraph, Number

  1 Inl, 0,1 |              idet den tar fullt inn i seg Kristi hemmelighet. I liturgien
  2 Inl, 0,3 |               senere år har det meldt seg forskjellige røster som
  3 Inl, 0,3 |              klar over at Maria viste seg på frelseshistoriens horisont
  4 Inl, 0,5 |         forbilde eller modell referer seg til Kirkens innerste hemmelighet.
  5 Inl, 0,5 |                slik Maria - forener i seg Morens og Jomfruens egenskaper.
  6 Inl, 0,6 |               6. Alt dette fullbyrder seg i en omfattende historisk
  7 Inl, 0,6 |       nåværende tid, den som i og for seg ennå ikke er historie, men
  8 Inl, 0,6 |              betydning. Her åpner det seg et vidt rom, og midt i dette
  9 1, 1,7   |           helt og holdent må åpenbare seg frem til «tidens fylde»
 10 1, 1,7   |               en plass som sønner hos seg, ved Jesus Kristus, hans
 11 1, 1,8   |               ved hans ord, og undret seg på hva dette kunne være
 12 1, 1,8   |           herlige nåde» tilkjennegitt seg som Faderen «har skjenket
 13 1, 1,8   |               en plass som sønner hos seg, ved Jesus Kristus», i ham
 14 1, 1,9   |               Allerhøyeste skal senke seg ned over deg. Derfor skal
 15 1, 1,9   |             hengivelse, hvori Gud gir seg selv, sitt guddommelige
 16 1, 1,10  |            viste denne «herlige nåde» seg overfor Guds Mor den, at
 17 1, 1,11  |             hård kamp som vil strekke seg over hele menneskehetens
 18 1, 1,11  |               en plass som sønner hos seg» (Ef. 1,4.5) Denne utvelgelse
 19 1, 2,12  |             Jerusalem. Maria «skyndte seg» dit for å besøke Elisabet,
 20 1, 2,12  |             ved Elisabet.~Maria begir seg altså av kjærlighet av sted
 21 1, 2,12  |             sitt foster sparke inne i seg, og «hun ble fylt med den
 22 1, 2,13  |                 Til Gud som åpenbarer seg, skylder mennesket «troens
 23 1, 2,13  |          mennesket frivillig helliger seg helt til Gud», lærer Konsilet.
 24 1, 2,13  |            Maria fullkomment overgitt seg til Gud, idet hun kom Ham
 25 1, 2,13  |              i sin vilje» underkaster seg Ham. Hun svarte altså med
 26 1, 2,13  |              tro. I troen overgav hun seg uten forbehold til Gud og «
 27 1, 2,13  |           forbehold til Gud og «henga seg totalt som en Herrens tjenerinne
 28 1, 2,14  | saligprisningen av henne «som trodde» seg på bestemte steder langs
 29 1, 2,14  |           tydelig. Å tro er å «overgi seg» til sannheten i ordet fra
 30 1, 2,14  |          evige vilje så å si befinner seg i midtpunktet av disse Guds «
 31 1, 2,14  |       uransakelige dommer», forholder seg på samme måte i troens halvmørke,
 32 1, 2,15  |               stor», - stor, det være seg ved navnet 'den Allerhøyestes
 33 1, 2,15  |         Allerhøyestes sønn', det være seg ved at han overtar Davids
 34 1, 2,15  |            tro i dette øyeblikk følte seg som mor til «Messias-kongen»,
 35 1, 2,15  |           lydighet», idet hun overgav seg til den hemmelighetsfulle
 36 1, 2,16  |                 Fødselen var gått for seg i største fattigdom. Vi
 37 1, 2,16  |               sammen med Josef begitt seg til Betlehem, og der «var
 38 1, 2,16  |            mann ved navn Simeon viser seg ved begynnelsen av Marias
 39 1, 2,16  |       folkeslag: Et lys som åpenbarer seg for hedningene, en herlighetsglans
 40 1, 2,16  |               det andre vender Simeon seg også til Maria med de følgende
 41 1, 2,16  |             på en viss måte åpenbarte seg Julenatten, da gjeterne
 42 1, 2,17  |        Allerhøyestes kraft som senket seg ned over henne (kfr. Luk.
 43 1, 2,17  |       selvåpenbaring, og hun er blitt seg dette mysterium bevisst.
 44 1, 2,17  |           begivenheter, bærer altså i seg dette fullt og helt «nye»
 45 1, 2,17  |           liksom et «slør» man nærmer seg den Usynlige gjennom, og
 46 1, 2,17  |              hadde til ham, åpenbarte seg stadig mer for menneskenes
 47 1, 2,17  |              Luk. 2,48-50). Jesus var seg altså bevisst at «ingen
 48 1, 2,18  |         enbårne Sønns lidelse, forene seg med hans offer som en mor
 49 1, 2,18  |                 Hvorledes overgav hun seg ikke uten forbehold til
 50 1, 2,18  |               på korset fornedret han seg og ble «lydig til døden -
 51 1, 3,20  |              hører Guds ord og retter seg etter det!» (Luk. 11,28)
 52 1, 3,20  |        åndelige verdiers område viser seg enda tydeligere i et annet
 53 1, 3,20  |              moderskapet.~Fjerner han seg dermed fra henne som er
 54 1, 3,20  |              hører Guds ord og retter seg etter det»? Og er det ikke
 55 1, 3,20  |             øyeblikk tok Guds ord til seg, og fordi hun trodde på
 56 1, 3,20  |              tvert imot forholder det seg slik at disse to saligprisningene
 57 1, 3,20  |            Jomfru, hun som bare kalte seg «Herrens tjenerinne» (Luk.
 58 1, 3,20  |          messianske gjerning avdekket seg for hennes øyne og for hennes
 59 1, 3,20  |             for hennes ånd, åpnet hun seg selv som Mor stadig mer
 60 1, 3,21  |                  vender likevel Maria seg til tjenerne og sier til
 61 1, 3,21  |        moderskap tydelig nok avtegner seg i denne hendelsen. Hennes
 62 1, 3,21  |       hverandre det moderskap som gir seg av selve fødselen og så
 63 1, 3,21  |        johanneiske tekst avtegner det seg derimot i fremstillingen
 64 1, 3,21  |               dette som konkret viser seg som det nye moderskap i
 65 1, 3,21  |             menneskene, at hun vender seg hjelpende til dem innenfor
 66 1, 3,21  |             formidling: Maria stiller seg mellom sin Sønn og menneskene
 67 1, 3,21  |               og lidelse. Hun stiller seg «imellom», og det betyr:
 68 1, 3,21  |              egenskap som Mor; hun er seg bevisst at hun som Mor kan
 69 1, 3,21  |             messianske makt åpenbarer seg, nemlig hans frelsende kraft,
 70 1, 3,21  |           teksten som Jesus påberopte seg overfor sine landsmenn i
 71 1, 3,21  |               dere». Kristi Mor viser seg for menneskene som den som
 72 1, 3,21  |          forløsende makt kan åpenbare seg. På grunn av Marias forbønn
 73 1, 3,22  |    overveldende fortjenester, støtter seg til hans formidling, som
 74 1, 3,22  |       johanneiske tekst at det dreier seg om en moderlig formidling.
 75 1, 3,23  |              tok disippelen henne til seg» (Joh. 19,25-27).~Uten tvil
 76 1, 3,24  |            idet han fra korset vender seg ned til sin Mor, kaller
 77 1, 3,24  |             Joh. 2,4). Kan man stille seg tvilende til at nettopp
 78 1, 3,24  |               Sønn hos henne tilegner seg den menneskelige natur,
 79 1, 3,24  |      guddommelige Moderskap utstrekke seg til å gjelde Kirken, slik
 80 1, 3,24  |               bebudelsen hadde senket seg over henne». ~~~~~~Det gis altså
 81 2, 1,25  |            ørkenen. En slik vei viser seg også utad og trer synlig
 82 2, 1,25  |               historie for så å utbre seg til alle verdens deler,
 83 2, 1,25  |           ikke desto mindre hever den seg samtidig over århundrene
 84 2, 1,25  |               indre natur. Det dreier seg om et pilegrimsliv i troen,
 85 2, 1,25  |            Hellige ånd stadig fornyer seg selv, inntil den gjennom
 86 2, 1,25  |           frelseshistorien, forener i seg og gjenspeiler på et vis
 87 2, 1,25  |              reneste måte gjenspeiler seg.~
 88 2, 1,26  |             Kristus på apostlene, ble seg disse Guds storverk fullt
 89 2, 1,26  |          trofaste brud. Hun tok opp i seg den sanne Guds evige Ord,
 90 2, 1,26  |        skjenket hun Gud som åpenbarte seg full underkastelse og gav
 91 2, 1,26  |           åpenbaring. Ja, hun overgir seg i «troens lydighet» helt
 92 2, 1,26  |          nattverdssalen og forberedte seg til å gå ut «verden over» (
 93 2, 1,26  |      apostoliske sendelse. Hun befant seg ikke blant dem Jesus sendte
 94 2, 1,26  |             hvor apostlene forberedte seg til å overta dette oppdrag
 95 2, 1,26  |             som frelsens stifter» var seg bevisst at Jesus var Marias
 96 2, 1,26  |          Kirkens begynnelse oppholder seg i nattverdssalen sammen
 97 2, 1,27  |             frelseshemmelighet utbrer seg ved det apostoliske vitnesbyrd
 98 2, 1,27  |               verdens Frelser, vender seg ikke alene med ærbødighet
 99 2, 1,28  |              om, hvorledes hun ser på seg selv, som «det ene Guds
100 2, 1,28  |             er av denne verden, er de seg også bevisst at de midt
101 2, 1,28  |               i denne verden må samle seg omkring den Konge som har
102 2, 1,28  |              befinner også Jasna Gora seg, dette hellige sted i mitt
103 2, 2,29  |              kristne skulle, hver for seg og innen hvert sitt fellesskap,
104 2, 2,30  |              vet at de bare kan gjøre seg håp om å finne sin enhet
105 2, 2,30  |             fellesskaper konsentrerer seg stadig mer om disse to aspekter
106 2, 2,31  |          gammelorientalske Kirker vet seg knyttet til hverandre i
107 2, 2,31  |               De kirker som bekjenner seg til troslæren fra Efesos (
108 2, 2,32  |           eukaristiske liturgi løfter seg mot Maria, har formet de
109 2, 2,33  |        troende. Denne skikk har holdt seg i hele Østen og også i Vesten.
110 2, 2,33  |              til kristendommen nærmer seg: enkle menneskers land,
111 2, 3,35  |               som i sin tro bekjenner seg til Kristus, den enhet som
112 2, 3,35  |            Hellige Ånd stadig fornyer seg selv, inntil den gjennom
113 2, 3,35  |             troen. Særlig viser dette seg ved lovsangen Magnifikat (
114 2, 3,35  |            gang når man ber alene for seg selv eller sammen med andre,
115 2, 3,35  |                og sendt tomhendte fra seg de rike.~Han har tatt seg
116 2, 3,35  |             seg de rike.~Han har tatt seg av Israel, sin tjener,~tro
117 2, 3,36  |          erfarte åpenbaring uttrykker seg i en from og poetisk løftelse
118 2, 3,36  |          glede som bare vanskelig lar seg uttrykke: «Mitt hjerte jubler
119 2, 3,36  |          fylde som Kristus er. Hun er seg bevisst at det løftet oppfylles
120 2, 3,37  |              menneskets synd, lar Gud seg ikke stanse når det gjelder
121 2, 3,37  |          villighet til å gi ; han gir seg som gave i sin Sønn: «Ja,
122 2, 3,37  |           Kirken følger ham som sa om seg selv: «Herren har sendt
123 2, 3,37  |                og sendt tomhendte fra seg de rike»; han har «spredt
124 2, 3,37  |             Magnifikats ord, blir den seg stadig på ny bedre bevisst,
125 2, 3,37  |          stede i Magnifikat, ikke lar seg skille fra hverandre; ja,
126 2, 3,37  |              Guds Ord. Her dreier det seg om temaer og problemer som
127 3, 1,38  |            Kristus Jesus, han som gav seg selv som løsepenger for
128 3, 1,38  |    overveldende fortjenester, støtter seg til hans formidling, som
129 3, 1,38  |     enestående stilling som formidler seg forene med, ja, den fremkaller
130 3, 1,38  |              sidestykke, dog meddeler seg virkelig på mangfoldig vis
131 3, 1,38  |          leser vi der: «Kirken vegrer seg ikke for å bekjenne at Maria
132 3, 1,38  |             troendes hjerter å støtte seg til denne moderlige hjelp,
133 3, 1,39  |         Høyestes vilje og underkaster seg hans makt, sier: «Jeg er
134 3, 1,39  |               den fulle hengivelse av seg selv, hennes person, til
135 3, 1,39  |               den evige Far, betrodde seg til Jomfruen fra Nasaret,
136 3, 1,39  |          forener på fullkommen måte i seg jomfruelighetens fullendte
137 3, 1,39  |             forvandling, idet hun lot seg fylle mer og mer av en «
138 3, 1,39  |             gjelder Maria, dreier det seg her om en formidleroppgave
139 3, 1,40  |              Slik begynte det å danne seg et særskilt bånd mellom
140 3, 1,40  |               forbehold hadde stillet seg til disposisjon for sin
141 3, 1,40  |              sitert.~«Hun ga ikke fra seg dette frelsebringende oppdrag
142 3, 1,40  |        karakter som første gang viste seg i Kana i Galilea, fortsettes
143 3, 1,41  |           denne lære sluttet Pius XII seg til den tradisjon som innenfor
144 3, 1,41  |             ved Bebudelsen hadde kalt seg «Herrens tjenerinne», er
145 3, 1,41  |              er kommet «ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene
146 3, 1,41  |              ham, inntil han selv gir seg og hele skapningen under
147 3, 1,41  |        moderlige formidling uttrykker seg «inntil den siste utvalgte
148 3, 1,41  |       underlagt, «inntil han selv gir seg og hele skapningen under
149 3, 2,42  |              troende i bønn anbefaler seg i alle farer og trengsler»
150 3, 2,43  |             første som trodde tok til seg det Guds Ord som ble åpenbart
151 3, 2,43  |               når den trofast tar til seg Guds Ord, og «ved forkynnelsen
152 3, 2,44  |        Kirkens moderskap virkeliggjør seg ikke bare etter Guds Mors
153 3, 2,45  |              tok disippelen henne til seg» (Joh. 19,27), betyr dette
154 3, 2,45  |            den kristne barnlig betror seg til Maria, slik apostelen
155 3, 2,45  |               tar man Kristi Mor «til seg» og fører henne inn i hele
156 3, 2,45  |              Jeg»: «Han tok henne til seg». Slik ønsker man å komme
157 3, 2,45  |       utfolder også dette moderskapet seg ifølge Ånden, slik det ble
158 3, 2,46  |       innvirke på alle dem som betror seg som barn til henne. Det
159 3, 2,46  |             inkarnasjon var, betrodde seg til en kvinnes frie og aktive
160 3, 2,47  |            menneskenes historie viser seg i sin helhet å være». Gjennom
161 3, 3,48  |             at man tar omhyggelig til seg hva Konsilet sa om Den Salige
162 3, 3,48  |             denne encyklikaen referer seg til. Det gjelder da her
163 3, 3,50  |             kristendommen også bredte seg vidt utover Europa like
164 3, 3,50  |         folkeslag, enten de nå kaller seg kristne eller fremdeles
165 Avs, 0,51|               som strever med å reise seg etter sitt fall.~Du har
166 Avs, 0,51|           Herre, gått for å «åpenbare seg selv» for menneskene! Hvor
167 Avs, 0,51|        skapningen! Når han allerede i seg selv er uutsigelig og uransakelig,
168 Avs, 0,52|               som strever med å reise seg etter sitt fall» («Succurre
169 Avs, 0,52|        inneværende årtusen som nærmer seg sin ende: «Kom, hjelp ditt
170 Avs, 0,52|             hele menneskeheten nærmer seg overgangen mellom de to
171 Avs, 0,52|               som strever med å reise seg etter sitt fall». Den vender
172 Avs, 0,52|          etter sitt fall». Den vender seg til Frelseren og hans Mor
173 Avs, 0,52|              at det igjen skal «reise seg».~Av hjerte ønsker jeg at
174 Avs, 0,52|          disse overveielser henvender seg til, fredskyss med hilsen