3. Kirkens Magnifikat på dens pilegrimsvei

35. Kirken søker innenfor det nåværende veistykke av sin pilegrimsferd å gjenfinne enheten mellom dem som i sin tro bekjenner seg til Kristus, den enhet som er gått tapt i løpet av århundrene; for den vil være tro mot sin Herre som bad for denne enhet før han led. Samtidig vandrer Kirken «som en pilegrim den forkynner Herrens kors og død, inntil han kommer» ^[87]. «Kirken skrider frem gjennom trengsler og prøvelser, men styrkes ved Guds nådes kraft som Herren har lovet den, så den, til tross for kjødets skrøpelighet, ikke frafaller den fullkomne troskap, men forblir sin Herres verdige brud, og under innflytelse av Den Hellige Ånd stadig fornyer seg selv, inntil den gjennom korset har nådd frem til det lys som ikke kjenner noen skumring». ^[88]

Langs denne Guds folks vei er Jomfruen og Moderen alltid til stede for å opplyse troen. Særlig viser dette seg ved lovsangen Magnifikat (Luk. l,46: «Min sjel forkynner Herrens storhet»). Den er sprunget ut fra dypet av Marias tro under hennes besøk hos Elisabet, og den gjenlyder i Kirkens hjerte uten stans århundrene igjennom. Bevis for det er jo at den daglig blir gjentatt i vesperliturgien, og mang en gang når man ber alene for seg selv eller sammen med andre, i et personlig eller innen et fellesskaps fromhetsliv.

«Min sjel forkynner Herrens storhet,
og mitt hjerte jubler i Gud, min frelser.
For han har sett til sin ringe tjenerinne,
og fra nå av skal alle slekter prise meg salig.
Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg -
hellig er hans navn -
og hans miskunn mot dem som frykter ham
varer fra slekt til slekt.
Storverk har han gjort med sin arm,
spredt de hovmodige for alle vinder.
De mektige har han støtt ned fra tronen,
og opphøyet de ringe.
De sultne har han mettet med goder,
og sendt tomhendte fra seg de rike.
Han har tatt seg av Israel, sin tjener,
tro mot sitt løfte om miskunn:
Det som han gav våre fedre,
Abraham og hans ætt, for evig tid».
(Luk. 1,46-55)