39. Under denne synsvinkel må vi enda engang betrakte den grunnleggende hendelse i frelsesordningen, nemlig Ordets inkarnasjon ved Bebudelsen. Det er betydningsfullt at Maria, når hun i Guds engels ord erkjenner Den Høyestes vilje og underkaster seg hans makt, sier: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt». (Luk. l,38) Den første underkastelsesakt under denne ene formidling «mellom Gud og mennesker» Jesu Kristi fomidlergjerning, er mottagelsen av moderskapet hos Jomfruen fra Nasaret. Maria gir sin tilslutning til Guds valg, for så å bli Mor til Guds Sønn ved Den Hellige ånd. Man kan si at dette hennes Ja til moderskapet fremfor alt er en frukt av hennes fulle hengivelse til Gud i jomfrueligheten. Maria sa Ja til utvelgelsen å bli Mor til Guds Sønn, fordi hun var ledet av en bruds kjærlighet, den som «vier» et menneske som person fullt og helt til Gud. Styrket av kraften i denne kjærlighet, ville Maria i alle forhold være «viet til Gud», idet hun levde som jomfru. Ordene: «Jeg er Herrens tjenerinne», utsier at hun fra første øyeblikk av har mottatt og forstått sitt moderskap som den fulle hengivelse av seg selv, hennes person, til tjeneste for Den Høyestes frelsesrådslutninger. Og hele hennes moderlige deltagelse i Jesu Kristi, hennes Sønns liv, fullførte hun inntil enden (kfr. Mt. 10,22; 24,13) på en måte som svarte til hennes kall til å leve i jomfruelighet.

Marias moderskap som helt er gjennomtrengt av hennes jomfruelige holdning som «Herrens tjenerinne», fremstiller den første og grunnleggende dimensjon i den formidlings tjeneste hun ifølge Kirkens bekjennelse og forkynnelse har ^[100], og som den uten opphør legger de troende på hjerte, fordi den setter stort håp til det. Man må jo betenke at Gud selv som den første, den evige Far, betrodde seg til Jomfruen fra Nasaret, idet han skjenket henne sin enbårne Sønn i inkarnasjonens hemmelighet. Denne hennes utvelgelse til den høyeste oppgave og verdighet, å være Mor til Guds Sønn, gjelder på værensområdet den virkelighet at de to naturer i det evige Ords person er forenet med hverandre (=den hypostatiske union). Denne grunnleggende kjensgjerning å være Mor til Guds Sønn, betyr fra begynnelsen av en fullstendig åpenhet for Kristi person, for all hans gjerning, for hele hans bestemmelse. Ordene «Jeg er Herrens tjenerinne», bevitner Marias åndelige åpenhet. Hun forener på fullkommen måte i seg jomfruelighetens fullendte kjærlighet og moderskapets karakteristiske kjærlighet, som på den måte begge to er forbundet og liksom smeltet sammen med hverandre.

Derfor ble Maria ikke bare Menneskesønnens «mor og den som nærte ham», men hun tok «en enestående del»i Messias' og Frelserens verk. ^[101] Som allerede nevnt, vandret hun troens pilegrimsvei, og under denne hennes pilegrimsferd fremover like til hun stod under korset, ble samtidig hennes moderlige medvirkning i Frelserens samlede sendelse fullbyrdet, med dens gjerninger og lidelser. Langs denne vei der hun medvirket sammen med sin Sønn, Frelseren, i hans verk, gjennomgikk Marias moderskap på sin side en egenartet forvandling, idet hun lot seg fylle mer og mer av en «brennende kjærlighet» til alle dem som Kristi sendelse gjaldt. Ved en slik «brennende kjærlighet» som hadde som mål sammen med Kristus å bevirke «at Guds liv skulle gjenopprettes i sjelene» ^[102], er Maria på helt personlig måte trått inn i den eneste gyldige formidling mellom Gud og menneskene, nemlig i mennesket Jesu Kristi formidlergjerning. Når hun selv som den første erfarte de overnaturlige virkninger av denne eneste gyldige formidling - allerede ved Bebudelsen var hun blitt hilset som «full av nåde» -, da må man si at hun på en særskilt måte gjennom denne fylde av nåde og overnaturlig liv var forberedt til samarbeidet med Kristus, den eneste formidler av menneskenes frelse. Og en slik medvirkning er jo nettopp denne formidling som Maria utfører, underordnet Kristi formidling som den er.

Når det gjelder Maria, dreier det seg her om en formidleroppgave som utføres utenfor all annen ordnet tjeneste, og den beror på hennes «nådefylde» som gjorde henne fullkomment tjenestevillig som «Herrens tjenerinne». Som svar på denne indre tjenestevillighet hos hans Mor, forberedte Jesus Kristus henne dypere og dypere på å bli «vår mor i nådens verden». Enkelte henvisninger hos synoptikerne (=Mt., Mk., Luk) peker i det minste indirekte hen på dette forholdet (kfr. Luk. 11,28; 8,20-21; Mk. 3,32-34; Mt. 12,47-49), og enda mer Johannesevangeliet (kfr. 2,1-11; 19,25-27), slik jeg allerede har fremhevet det. De ord som Jesus på korset sa til Maria og Johannes, taler i denne henseende sitt tydelige språk.