1. Frelserens Mor har en helt spesiell plass innenfor Guds frelsesplan. For «da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, og fra sin fødsel av selv underkastet Loven, for å løskjøpe dem som levde bundet av Loven, ja, for å gi oss en plass som sønner. Og beviset på at dere er hans sønner, er at Gud har inngydt sin Sønns Ånd i våre hjerter, hvor den roper: «Abba! Far!» (Gal 4,4-6)

Med disse ord av apostelen Paulus som Det 2. Vatikankonsil tar frem ved begynnelsen av sin fremstilling av Den Salige Jomfru Maria ^[1], vil også jeg innlede mine overveielser om Marias betydning i Kristi hemmelighet og om hennes aktive og forbilledlige nærvær i Kirkens liv. Disse ord feirer jo i en felles lovprisning Faderens kjærlighet, Sønnens sendelse, Åndens gave, kvinnen som fødte Frelseren, vårt guddommelige barnekår - og alt dette innenfor hemmeligheten «tidens fylde». ^[2]

Denne «fylde» angir det fra all evighet av bestemte øyeblikk, da Faderen sendte sin Sønn, «for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie» (Joh 3,16). Den viser hen til den salige time, da «Ordet», som «var hos Gud», «ble menneske av kjøtt og blod, og oppslo sin bolig blant oss» (Joh 1,1.14), og ble vår bror. Den betegner det moment, da Den Hellige Ånd, som allerede hadde skjenket Maria fra Nasaret nådens fylde, formet Kristi menneskelige natur i hennes jomfruelige skjød. Den bestemmer det tidspunkt da selve tiden blir frelst og endegyldig blir til «frelsestid» ved at Den Evige trer inn i tiden, idet den tar fullt inn i seg Kristi hemmelighet. I liturgien hilser nemlig Kirken Maria fra Nasaret som sin begynnelse ^[3], fordi den i den hemmelighet at hun ble unnfanget uten arvesynd, allerede ser avtegnet frelsens Påskenåde, foregrepet på dens mest fremragende medlem, og fremfor alt fordi den i inkarnasjonens hendelse finner Kristus og Maria uadskillelig forbundet med hverandre: Han som er hennes Herre og hode (kfr. Kol 1,18), og hun som ved det første «Fiat» («Det skje meg ...», Luk 1,38) innen Den nye pakt er et forbilde på Kirkens oppgave som Brud og Mor.