6. Alt dette fullbyrder seg i en omfattende historisk prosess og - for å si det slik - «langs en vei». «Troens pilegrimsvei» viser hen på den indre historie, så å si på «sjelenes historie». Men den er også menneskenes historie, underlagt forgjengeligheten som de er på denne jord, og føyet sammen innenfor den historiske prosess. I de følgende overveielser ønsker vi å samle oss først og fremst om den nåværende tid, den som i og for seg ennå ikke er historie, men som ikke desto mindre uavbrutt former den, også i frelseshistoriens betydning. Her åpner det seg et vidt rom, og midt i dette rom fortsetter Jomfru Maria «å gå i spissen for» Guds folk. Hennes uvanlige pilegrimsvei i troen er Kirkens faste holdepunkt, for de enkelte som for fellesskapet, for folkene og nasjonene, og i en viss forstand for hele menneskeheten. Det er i sannhet vanskelig å fatte og å måle dens fulle omfang.

Konsilet understreker at Guds Mor allerede er Kirkens eskatologiske fullendelse: «Mens Kirken i Maria allerede er nådd frem til den fullkommenhet som gjør den fri for enhver plett eller rynke (kfr. Ef. 5,27), kjemper de kristne fremdeles for å vokse i hellighet ved å beseire synden; derfor vender de sitt blikk mot Maria, som for hele de utvalgtes samfunn lyser som et forbilde på alle dyder». ^[15] Guds Sønns Mor vandrer ikke lenger langs troens pilegrimsvei: Herliggjort ved sin Sønns side i himmelen, har Maria allerede trått over grensen mellom å tro og å se «ansikt til ansikt» (l. Kor. 13,12). Men samtidig forblir hun i denne ytterste virkelighets fullendelse «Havets stjerne» (Maris Stella) ^[16] for alle dem som fremdeles vandrer troens vei. Når disse på de forskjelligste steder av sin jordiske eksistens løfter sine øyne opp til henne, gjør de det fordi «hun fødte en Sønn som Gud gjorde til den førstefødte blant mange brødre» (Rom. 8,29), ^[17] og også fordi hun «ved sin moderlige kjærlighet bidrar til å føde og oppdra» mange brødre og søstre. ^[18]