2. Salig er hun som trodde

12. Straks etter beretningen om Bebudelsen leder evangelisten Lukas oss baketter jomfruen fra Nasaret, i hennes fotspor frem mot «en by i Judea» (Luk. 1,39).

Ifølge forskerne skal denne byen være dagens Ain-Karim som ligger mellom fjellene, ikke langt fra Jerusalem. Maria «skyndte seg» dit for å besøke Elisabet, sin slektning. Grunnen til dette besøket ligger også i det at Gabriel ved Bebudelsen på betydningsfull måte hadde omtalt Elisabet. I langt fremskreden alder hadde hun ved Guds mektige gjerning unnfanget en sønn med Sakarias: «Se, også Elisabet, din frende, har unnfanget en sønn, så gammel som hun er; hun er alt i sjette måned, hun som de kalte ufruktbar. For ingenting er umulig for Gud» (Luk. 1,36-37). Den guddommelige budbærer viste til det som hadde hendt i Elisabet for å svare på Marias spørsmål: «Hvorledes skal dette kunne skje, -jeg har jo ingen mann?» (Luk. 1,34). Jo - det blir mulig ved «kraft fra den Allerhøyeste»; akkurat slik, - og enda meget mer -, som ved Elisabet.

Maria begir seg altså av kjærlighet av sted til sin slektnings hjem. Da hun trådte inn, og Elisabet så svarte på hennes hilsen, kjente Elisabet sitt foster sparke inne i seg, og «hun ble fylt med den hellige Ånd» og hilser Maria med høy røst: «Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød.» (kfr. Luk. 1,40-42). Dette prisende utrop fra Elisabet skulle senere komme til å følge som fortsettelse av engelens hilsen i Ave Maria, og på den måte bli med blant de oftest talte bønner i Kirken. Men enda betydningsfullere er Elisabets ord ved det spørsmålet som så følger: «Men hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg?» (Luk. l,43). Elisabet avlegger vitnesbyrd om Maria: Hun erkjenner og bekjenner at foran henne står Herrens Mor, Messias' Mor. I dette vitnesbyrdet tar også sønnen del som Elisabet bærer i sitt skjød: «... da hoppet jo barnet i mitt liv av fryd!» (Luk. l,44) Barnet er den fremtidige Johannes Døperen, som senere ved Jordan kommer til å vise hen på Jesus.

Hvert ord i Elisabets hilsen er fullt av betydning. Men av grunnleggende viktighet synes det å være som hun sier til slutt: «Og salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse» (Luk. l,45). ^[28] Disse ord kan man sidestille med tiltalen «du nådefylte» i engelens hilsen. I begge tekstene åpenbares sannheten om deres vesentlig mariologiske innhold: sannheten om Maria, om henne som er blitt nærværende i Kristi hemmelighet nettopp fordi hun «trodde». Den fylde av nåde som engelen forkynner, betyr den gave som Gud selv er; Marias tro, hun som blir prist salig når hun kommer på besøk til Elisabet, viser hvordan jomfruen fra Nasaret svarte på denne gaven.