14. Derfor kan Marias tro sammenlignes med Abrahams, ham som apostelen kaller «vår far i troen» (kfr. Rom. 4,12). Innenfor Guds åpenbarings frelsesordning danner Abrahams tro begynnelsen til Den gamle pakt. Marias tro ved bebudelsen åpner Den nye pakt. Det heter om Abraham: «Mot alt håp satte han sitt håp, og ved sin tro ble han far til en mengde folkeslag», og slik var det med Maria også: etter at hun i Bebudelsens øyeblikk hadde bekjent sin jomfruelighet («Hvorledes skal dette kunne skje, - jeg har jo ingen mann?»), trodde hun at hun ved kraft fra den Allerhøyeste, ved Den Hellige Ånd, skulle bli Guds Sønns Mor ifølge den åpenbaring engelen gav: «Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds sønn» (Luk. 1,35).

Likevel gjelder Elisabets ord: «Salig er hun som trodde!» ikke bare dette spesielle øyeblikk ved Bebudelsen. Ganske visst er dette høydepunktet, hva angår Marias tillit til Kristi komme; men det er også utgangspunktet hvor hennes «vei til Gud» tar fatt, hele hennes trosvei. Og langs denne veien er det at «lydigheten» som hun gav uttrykk for overfor den guddommelige åpenbarings ord, trer frem på en enestående og virkelig heltemodig måte - og det med en stadig økende tapperhet. Denne «troslydighet» fra Marias side vil på hele hennes vei ha overraskende likhetstrekk med Abrahams tro. Liksom Guds folks patriark trodde også Maria mens hun gikk sitt barnlige og moderlige Fiats vei: «Det skje meg som du har sagt», slik at hun «mot alt håp satte sitt håp» (kfr. Rom. 4,18). Fremfor alt viser saligprisningen av henne «som trodde» seg på bestemte steder langs denne veien særlig tydelig. Å tro er å «overgi seg» til sannheten i ordet fra den levende Gud, selv om man vet og ydmykt bekjenner at Guds veier er «umulige å spore» (Rom. 11,33). Maria, som etter den Allerhøyestes evige vilje så å si befinner seg i midtpunktet av disse Guds «usporlige» veier og «uransakelige dommer», forholder seg på samme måte i troens halvmørke, idet hun med åpent hjerte fullt og helt tar imot alt det som er fastsatt i Guds plan.