18. Denne saligprisningen når frem til sin fulle betydning mens Maria står under sin Sønns kors (kfr. Joh. 19,25). Konsilet betoner: «Det var ikke uten hensikt at Gud lot henne stå ved korset for å la henne inntrengende ta del i sin enbårne Sønns lidelse, forene seg med hans offer som en mor kan det, i kjærlighet gi sitt samtykke til oppofrelsen av det offerlam hun hadde født; slik «bevarte (hun) sin forening med Sønnen uten svik helt til korset» ^[38]: foreningen ved troen, den samme tro som hadde gjort det mulig for henne å ta imot og si ja til den åpenbaring engelen brakte ved bebudelsen. Også den gang hadde hun fornemmet disse ord: «Han skal være stor ... Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (Luk. l,32-33).

Og nå, ved korsets fot, er Maria, menneskelig talt, vitne til en fullstendig fornektelse av disse ord. Hennes Sønn dør her på dette staurverket som en utstøtt. «Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, ..-., en foraktet mann. ... vi regnet ham ikke for noe»: nesten helt tilintetgjort (kfr. Jes 53,3-5). Hvor stor, hvor stor og tapper er ikke hennes «troslydighet» som hun viser her overfor Guds «uransakelige dommer». Hvorledes overgav hun seg ikke uten forbehold til Gud, idet hun skjenket Gud «full underkastelse såvel i sin fornuft som i sin vilje» ^[39], til Ham, hvis «veier» er «umulige å spore» (kfr. Rom. 11,33)! Og hvor mektig er samtidig nåden i hennes sjel, hvor gjennomtrengende er ikke Den Hellige Ånds innflytelse, hans lys og hans kraft.

Ved denne tro er Maria fullkomment forenet med Kristus i hans fornedrelse. For selv om Jesus Kristus var Gud lik, «voktet (han) dog ikke . skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi». Nettopp på korset fornedret han seg og ble «lydig til døden - ja, døden på et kors!» (Kfr. Fil. 2,5-8). Og ved korsets fot tok Maria ved troen del i den rystende hemmelighet ved dette avkall. Dette er kanskje troens dypeste «kenosis» (=avkall) i menneskenes historie: ved troen tar Maria del i Sønnens død - i hans frelsende død. I motsetning til de flyktende disiplers tro var hennes tro mere opplyst. Ved korset bekreftet Jesus på Golgata endegyldig at han er det «tegn det skal stå strid om», slik Simeon hadde forutsagt det. Og samtidig gikk også de ord i oppfyllelse som han hadde sagt til Maria: «Ja, også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd». ^[40]