3. «Der står din mor»

20. Lukasevangeliet beretter om den gang det var «en kvinne i mengden som ropte» til Jesus: «Lykkelig det liv som bar deg, og det bryst du diet!» (Luk. 11,27) Disse ord lovpriser Maria som Jesu menneskelige mor; for da Jesus begynte sin messianske virksomhet, fulgte ikke Maria med ham, men ble værende i Nasaret. Man kunne si at disse ordene som denne ukjente kvinnen kom med, på en viss måte har latt Maria tre frem fra sin skjulte tilværelse.

Gjennom disse ord lyste, i det minste for et øyeblikk, evangeliet om Jesu barndom frem for folkemengden som var der. Det er evangeliet der Maria er til stede som den mor som unnfanger Jesus, bærer ham frem og føder ham, og dier ham slik en mor gjør det: moren som gir bryst, og som kvinnen i folkemengden viser hen til. Gjennom dette moderskap er Jesus - den Allerhøyestes Sønn (kfr. Luk. 1,32) - en sann menneskesønn. Han er som ethvert menneske: «Og Ordet ble menneske» (kfr. Joh. 1,14) Han er Marias kjøtt og blod! ^[43]

Jesus besvarer imidlertid denne saligprisningen som kvinnen kom med overfor hans menneskelige mor på en betegnende måte: «La oss heller si: Lykkelige de som hører Guds ord og retter seg etter det!» (Luk. 11,28) Han vil ta oppmerksomheten bort fra et moderskap bare forstått som en kjødelig forbindelse, for så å lede den henimot de hemmelighetsfulle åndelige bånd som dannes når man hører Guds ord og tar vare på det.

Den samme henvisning til de åndelige verdiers område viser seg enda tydeligere i et annet svar av Jesus som alle synoptikerne (=Mt., Mk., Luk.) tar med. Da det ble meldt til Jesus at «din mor og dine brødre står utenfor og spør etter deg», svarte han: «Min mor og mine brødre, det er de som lytter til Guds ord og handler deretter» (Luk. 8,20-21). Det sa han, «med et blikk rundt på dem som sitter der», slik vi leser det hos Markus (3,34), og ifølge Matteus (12,49), idet»han viste med hånden hen på sine disipler».

Disse uttalelsene ser ut til å ligge på linje med det som den tolvårige Jesus sa til Maria og Josef, da de etter tre dagers leting fant ham i templet i Jerusalem.

Nå, da Jesus forlot Nasaret og begynte sitt offentlige liv i hele Palestina, var han allerede fullkomment og utelukkende opptatt av «at jeg hører til der hvor min far er» (kfr. Luk. 2,49; annen overs.: det som hører min Far til; No 1978: «at jeg må være i min Fars hus»). Han forkynte Guds rike: «Guds rike» og «der hvor min far er» er også en ny dimensjon og et nytt meningsinnhold for alt som er menneskelig, og dermed også for enhver menneskelig binding angående de mål og oppgaver som ethvert menneske blir stilt overfor. Innenfor denne nye dimensjon betyr også en binding som f.eks. «brorskap» noe annet enn «brorskap ut fra felles kjøtt og blod», hva jo er bestemt av den felles avstamning fra de samme foreldre. Og i Guds rikes dimensjon får jo da også «moderskapet» en annen mening i lys av Guds eget Faderskap. Med de ord som Lukas gjengir, lærer Jesus nettopp denne nye mening med moderskapet.

Fjerner han seg dermed fra henne som er hans Mor, hans kjødelige Mor? Vil han kanskje la henne leve i skyggen, i den ubemerkethet hun selv har valgt? Selv om det også kunne synes slik, etter ordenes klang å dømme, må man likevel slå fast at det nye og annerledesartede moderskapet som Jesus taler til sine disipler om, på en særskilt måte nettopp holder stikk overfor Maria. Er ikke nettopp Maria den første blant dem «som hører Guds ord og retter seg etter det»? Og er det ikke nettopp henne den saligprisning gjelder som Jesus uttaler som svar på det som «kvinnen i folkemengden» ropte? Uten tvil er Maria denne saligprisning verdig allerede på grunn av den kjensgjerning, at hun er blitt Jesu kjødelige mor («Lykkelig det liv som bar deg, og det bryst du diet!»), men også, og fremfor alt fordi hun allerede i bebudelsens øyeblikk tok Guds ord til seg, og fordi hun trodde på ham, og fordi hun var lydig mot Gud, og fordi hun «gjemte på alt sammen» og «grunnet på det i sitt hjerte» (kfr. Luk. l,38.45; 2,19.51), og virkeliggjorde det med hele sitt liv. Derfor kan vi si at den saligprisning som Jesus uttaler, ikke står i motsetning til den saligprisningen som ble ropt av «kvinnen i folkemengden», selv om det synes å være så, men tvert imot forholder det seg slik at disse to saligprisningene møter hverandre i denne person som er Mor og Jomfru, hun som bare kalte seg «Herrens tjenerinne» (Luk. l,38). Er det sant, dette: «og fra nå av skal alle slekter prise meg salig»(Luk. 138), da kan man si at denne ukjente «kvinne i mengden» var den første som uten å vite det, stadfester dette profetiske vers fra Marias Magnifikat (=«Min sjel forkynner Herrens storhet», Luk. l,46) og selv åpner århundrenes Magnifikat.

Var det ved troen Maria ble den legemlige Mor til Guds evige Sønn, til ham som ble gitt henne av Faderen ved Den Hellige Ånds kraft, og idet hun bevarte sin jomfruelighet ukrenket, da har hun i den samme tro oppdaget og tatt imot den andre dimensjon ved det å være mor, den dimensjon som ble åpenbart av Jesus under hans messianske sendelse. Man kan si at denne dimensjon ved moderskapet allerede fra begynnelsen av tilhørte Maria, altså fra det øyeblikk av da hennes Sønn ble unnfanget og født. Fra da av var hun denne «som trodde». Men etterhvert som hennes Sønns messianske gjerning avdekket seg for hennes øyne og for hennes ånd, åpnet hun seg selv som Mor stadig mer for dette «nye» ved moderskapet, det som skulle være hennes «arvelodd» ved Sønnens side (Ef. 1,11). Hadde hun ikke like fra første stund av sagt: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt» (Luk. l,38)? I troen fortsatte hun å høre dette ordet og å tenke på det, idet den levende Guds selvåpenbaring ble alltid mer og mer tydeliggjort for henne, og det på en måte «som går ut over all erkjennelse» (Ef. 3,19). Maria, Moderen, ble dermed i en viss forstand sin Sønns første «disippel», den første han synes å si «Følg meg!» til, ennå før han rettet dette ord til apostlene eller til noen annen (kfr. Joh. 1,43).