26. Kirken, som er bygget av Kristus på apostlene, ble seg disse Guds storverk fullt bevisst på Pinsedagen, da de som var samlet i nattverdssalen «ble fylt av den hellige ånd, og ? begynte å tale i andre tungemål, alt etter hva ånden gav dem å forkynne». (Ap.gj. 2,4) I dette øyeblikk begynner også denne troens vei, Kirkens pilegrimsliv gjennom menneskenes og folkeslagenes historie. Man vet at Maria er til stede nå når denne vei begynner. Vi ser henne midt blant apostlene i nattverdssalen, og «ved sine bønner nedkalle ånden». ^[59]

På en viss måte er hennes trosvei enda lenger. Den Hellige ånd var jo allerede kommet ned over henne som ved Bebudelsen er blitt hans trofaste brud. Hun tok opp i seg den sanne Guds evige Ord, og i sin fornuft som i sin vilje skjenket hun Gud som åpenbarte seg full underkastelse og gav sin personlige tilslutning til hans åpenbaring. Ja, hun overgir seg i «troens lydighet» helt og holdent til Gud. ^[60] Derfor svarte hun engelen: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt». Marias trosvei, her vi ser henne under bønn i nattverdssalen, har altså vært lenger enn de øvriges som er samlet der: Maria går «forut for» og også «foran» dem. ^[61] Pinsedagen i Jerusalem er blitt forberedt ikke alene ved korset, men tillike ved Bebudelsens øyeblikk i Nasaret. I nattverdssalen møtes Marias og Kirkens trosveier. På hvilken måte?

Blant dem som trofast kom sammen for å be i nattverdssalen og forberedte seg til å gå ut «verden over» (Mk. 16,15; kfr. Mt. 28,19; Joh. 20,21), etterat de mottok Den Hellige ånd, var det noen som var blitt kalt av Jesus litt etter litt, like fra begynnelsen av hans offentlige virksomhet i Israel. Elleve av dem var blitt innsatt som apostler, og dem hadde Jesus overgitt den sendelse som han selv hadde mottatt av Faderen: «Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere». (Joh. 20,21) Dette hadde han sagt apostlene etter oppstandelsen. Førti dager senere, før han vendte tilbake til Faderen, hadde han tilføyet: «Men den hellige ånd skal komme over dere og gi dere styrke; og så skal dere være mine vitner, ? like til jordens grenser» (kfr. Ap.gj. 1,8). Dette oppdrag til apostlene begynner med det øyeblikk da de forlater nattverdssalen i Jerusalem. Kirken blir født og vokser nå ved det vitnesbyrd som Peter og de andre apostlene avlegger om Kristus den korsfestede og oppstandne (kfr. Ap.gj. 2,31-34; 3,15-18; 4,10-12; 5,30-32).

Maria har ikke mottatt direkte denne apostoliske sendelse. Hun befant seg ikke blant dem Jesus sendte ut i hele verden da han gav dem det oppdrag å gjøre alle folkeslag til disipler (kfr. Mt. 28,19). Derimot var hun til stede i nattverdssalen, hvor apostlene forberedte seg til å overta dette oppdrag i og med Sannhetens ånds komme: der var hun hos dem. I deres midte var hun «trofast i bønn» som «Jesu mor» (Ap.gj. 1,13-14), og det betyr: som Mor til den korsfestede og oppstandne Kristus. Og denne første kjerne av dem som i troen så «på Jesus som frelsens stifter» ^[62], var seg bevisst at Jesus var Marias Sønn og hun hans Mor, og at hun slik, like fra unnfangelsens og fødselens øyeblikk av var et særlig vitne om Jesu mysterium, den hemmelighet som hadde tatt form og ble bekreftet for deres øyne ved korset og ved oppstandelsen. Kirken «skuet» altså fra første øyeblikk av Maria med Jesu øyne, slik den «skuet» Jesus med Marias øyne. Maria ble for Kirken den gang og for alltid et enestående vitne om Jesu barndomsår og om hans skjulte liv i Nasaret, fordi hun «gjemte på det alt sammen og grunnet på det i sitt hjerte» (Luk. 2,19; kfr. 2,51).

Men innen Kirken den gang og alltid senere var og er Maria fremfor alt «salig .. som trodde»: hun var den første som trodde, som den første av alle. Fra bebudelsens og unnfangelsens øyeblikk av, da han ble født i stallen i Betlehem, fulgte Maria Jesus skritt for skritt i sitt moderlige troens pilegrimsliv. Hun fulgte ham alle år mens han levde sitt skjulte liv i Nasaret; hun fulgte ham også da den tid kom da de ytre sett levde adskilt fra hverandre, den gang han begynte å arbeide og undervise i Israel (kfr. Ap.gj 1,1); fremfor alt fulgte hun ham i erfaringen av Golgatas smerte. Nå, mens Maria ved Kirkens begynnelse oppholder seg i nattverdssalen sammen med apostlene, ble hennes tro, som var født av bebudelsens ord, bekreftet. Den gang hadde engelen sagt til henne: «Du skal unnfange og føde en sønn, og han skal du kalle Jesus. Han skal være stor ... og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans kongedømme ta ende». Hendelsene på Golgata ('Hodeskallen') hadde skjult dette løftet i et mørke; og likevel sluknet ikke Marias tro under korset. Også der var hun stadig den som (lik Abraham) holdt fast ved troen: «Mot alt håp satte han sitt håp» (Rom 4,18). Og se her: etter oppstandelsen hadde håpet avdekket sitt sanne ansikt, og løftet var begynt å bli virkelighet. Jesus hadde jo faktisk, før han vendte tilbake til Faderen, sagt til apostlene: «Dra ut og gjør alle folkeslag til disipler ... Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende» (kfr. Mt. 28,19.20 ). Slik hadde han talt, han som ved sin oppstandelse hadde vist at han er seierherre over døden og har herredømmet over det riket som ifølge engelens ord «aldri skal ta ende».