28. Konsilet uttaler om dette: «Maria .. har fått plass i hjertet av frelseshistorien. ... Derfor innebærer forkynnelsen og dyrkelsen av henne at hun kaller de troende til sin Sønn, til hans offer og Faderens kjærlighet». ^[64] På grunnlag av Kirkens apostoliske vitnesbyrd blir derfor Marias tro på en viss måte uopphørlig til Gudsfolkets tro på dets pilegrimsferd: til personers og menigheters tro, til kretsers og fellesskapers tro, til alle de forskjellige gruppers tro, slik de forefinnes innen Kirken. Det er en tro som blir formidlet med forstand og hjerte til samme tid; alltid på ny finner man den eller når frem til den gjennom bønnen. «Kristus ble unnfanget av Den Hellige ånd og født av jomfru Maria for gjennom Kirken slik å fødes og vokse i de troendes hjerter, og derfor vender Kirken i sitt apostolat med rette sitt blikk mot den mor som har født Kristus». ^[65]

I dag da vi under dette troens pilegrimsliv nærmer oss slutten av det annet kristne årtusen, minner Kirken gjennom Det 2. Vatikankonsils lære om, hvorledes hun ser på seg selv, som «det ene Guds folk» som «har sin plass i hver enkelt av jordens nasjoner»; hun minner om den sannhet at «alle troende spredt over hele verden har fellesskap med hverandre i Den Hellige ånd» ^[66], så at man kan si at Pinsehemmeligheten stadig virkeliggjøres i denne enhet. Samtidig vedblir apostlene og Herrens disipler, blant alle jordens nasjoner, «trofast å komme sammen for å be, sammen med ... Maria, Jesu mor» (kfr. Ap.gj. 1,14). Idet de fra slekt til slekt er Kristi rikes tegn, som ikke er av denne verden, ^[67] er de seg også bevisst at de midt i denne verden må samle seg omkring den Konge som har fått folkene til arv (Salme 2,8), ham som Gud Herren har gitt «hans far Davids trone», slik at «han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (Luk. l,32-33).

Med denne tro, som særlig fra Bebudelsen av gjorde henne salig, er Maria i denne forventningens tid til stede i Kirkens sendelse, til stede i Kirkens gjerning som innfører hennes Sønns Rike i verden. ^[68] Dette Marias nærvær finner i dag som i hele Kirkens historie mangfoldige uttrykksformer. Det har også et mangesidig virkningsområde: gjennom de enkeltes tro og fromhet, eller gjennom tradisjoner som blir båret av de kristne familier eller «huskirker», av sognemenigheter og misjonsforeninger, av ordensfellesskap og bispedømmer, eller gjennom den kraft som stråler ut og kaller fra de store helligdommer, hvor ikke bare enkelte grupper fra omegnen eller annetsteds fra, men undertiden hele nasjoner og kontinenter, søker hen for å møte Herrens Mor, møte henne som er salig fordi hun trodde, og som er den første blant de troende og derfor er blitt Immanuels Mor. Dette er et kall som utgår fra Palestinas jord, alle kristnes åndelige hjemland, fordi det er verdens Frelsers og hans Mors hjemland. Dette er kallet fra så mange kirker som den kristne tro gjennom århundrene har reist i Roma og over den ganske jord. Dette er også budskapet fra steder som Guadalupe, Lourdes, Fatima, og fra alle de andre i de forskjellige land, og blant disse - hvordan skulle jeg kunne unngå å tenke på det! - befinner også Jasna Gora seg, dette hellige sted i mitt hjemland. Man kunne tale om en egen troens og den marianske fromhets «geograf i» som omfatter alle disse steder med deres helt spesielle pilegrimsnatur, dit Guds folk søker hen for å møte Guds Mor og for i hennes moderlige nærvær å bli bestyrket i sin egen tro - hos henne «som trodde». I Marias tro ble jo allerede ved Bebudelsen, og så endegyldig under korset, denne indre bolig (kfr. Joh. 14,1; 2. Kor. 5,1) gjenåpnet for mennesket, hvor den evige Far kan velsigne oss «med alle åndelige gaver» (Ef. 1,3): «den nye og evige pakts» bolig. ^[69] Denne bolig forblir å finne i Kirken, som i Kristus er «som et sakramente, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet». ^[70]

I den tro som Maria ved Bebudelsen bekjente som «Herrens tjenerinne» og som hun stadig «går foran» Guds folk med på dets pilegrimsferd, streber Kirken uten opphold mot det mål å «samle hele menneskeheten ... under hodet, Kristus, i Åndens enhet». ^[71]