36. Da Elisabet hilste sin unge slektning som kom til henne fra Nasaret, svarte Maria med sitt Magnifikat. I sin hilsen hadde Elisabet allerede prist Maria salig: på grunn av ham «du bærer i ditt skjød», og så på grunn av hennes tro (kfr. Luk. 1,42.45). Disse to saligprisninger gjaldt umiddelbart Bebudelsens øyeblikk. Nå, ved dette besøket, hvor Elisabets hilsen viser hen til dette altoverskyggende øyeblikk, kommer Maria på en ny måte til bevissthet om sin tro, og gir den et nytt uttrykk. Det som under Bebudelsen forble skjult i troslydighetens» dyp, bryter nå liksom frem som en klar, livgivende Åndens flamme. De ord som Maria benytter idet hun stiger over dørtreskelen til Elisabets hus, er uttrykk for en bekjennelse av hennes tro, fremskapt av Ånden, der hennes svar på den erfarte åpenbaring uttrykker seg i en from og poetisk løftelse av hele hennes vesen til Gud. Hennes utvalgte ord, som er så enkle og på samme tid så helt og holdent inspirert av Israels hellige tekster ^[89], viser den dype, personlige erfaring hos Maria, hennes jublende hjerte. I disse ord ser vi en lysende stråle fra Guds hemmelighet, glansen av hans uutsigelige hellighet, hans evige kjærlighet som trer inn i menneskets historie som en ugjenkallelig gave.

Maria er den første som har del i denne nye guddommelige åpenbaring og i den nye «selvmeddelelse» som ligger i den. Derfor er det hun utbryter: «Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg - hellig er hans navn». Hennes ord gjengir hennes ånds glede, en glede som bare vanskelig lar seg uttrykke: «Mitt hjerte jubler i Gud, min frelser». For «den innerste sannhet som dermed blir åpenbaret om Gud og menneskets frelse, lyser for oss i Kristus som både er formidleren og fylden av hele åpenbaringen» ^[90]. I sitt hjertes jubel bekjenner Maria at hun er kommet inn i det aller innerste midte av denne fylde som Kristus er. Hun er seg bevisst at det løftet oppfylles på henne som ble gitt fedrene, og fremfor alt «Abraham og hans ætt, for evig tid»; at altså hele frelsesplanen tar sikte på henne som Kristi Mor, den plan der den person «fra slekt til slekt» blir åpenbart som er paktens Gud og er «tro mot sitt løfte om miskunn».