41. Ved sin formidlergjerning, som er innordnet under Kristi, bidrar Maria på en enestående måte med å forene pilegrimskirken på jorden med den eskatologiske og himmelske virkelighet til de helliges samfunn, fordi hun jo allerede «ble opptatt i himmelen». ^[107] Sannheten om Marias opptagelse i himmelen, som ble definert av Pius XII, ble bekreftet av Det 2. Vatikankonsil som uttrykker Kirkens tro på følgende måte: «Og da den rene jomfru, som helt hadde vært beskyttet mot arvesyndens plett, hadde endt sitt jordiske liv, ble hun med legeme og sjel opptatt i den himmelske herlighet og av Herren opphøyet til universets dronning, for enda sterkere å bli likedannet med sin Sønn, Herrenes Herre (kfr. Åpenb. 19,16) og seierherren over synden og døden». ^[108] Med denne lære sluttet Pius XII seg til den tradisjon som innenfor Kirkens historie, det være i Østen eller i Vesten, har funnet mangfoldige uttrykksformer.

I hemmeligheten om hennes opptagelse i himmelen, er alle virkninger av Kristi ene formidlergjerning, han som er verdens Frelser og den oppstandne Herre, på en endegyldig måte gått i oppfyllelse på Maria: «(Alle) får livet tilbake gjennom Kristus, - men hver og en i sin orden: Førstegrøden er Kristus, så, ved hans komme, følger de som hører Kristus til» (1. Kor. 15,22-23). I hemmeligheten om Marias opptagelse i himmelen, kommer Kirkens tro til uttrykk, hvoretter Maria «med et nært og uløselig bånd» er forenet med Kristus. For når den jomfruelige Mor på enestående måte var forenet med ham ved hans første komme, vil hun gjennom sin vedvarende medvirkning med ham være det også i forventningen om hans annet komme. «Hun ble løskjøpt på særlig opphøyet vis av hensyn til Sønnens fortjeneste» ^[109] og har derfor denne oppgave som mor og som nådens formidlerske også ved hans endegyldige komme, når alle de som hører Kristus til, blir vekket opp til liv, og han «som sin siste fiende vil ? tilintetgjøre døden selv» (1. Kor. 15,26). ^[110]

Med denne opphøyelse av denne «opphøyede Sions datter» ^[111] ved hennes opptagelse i himmelen, er forenet hemmeligheten om hennes evige herlighet. Kristi Mor er nemlig blitt herliggjort som «universets dronning» ^[112]. Hun som ved Bebudelsen hadde kalt seg «Herrens tjenerinne», er like til siste slutt forblitt tro mot det som denne betegnelse bringer til uttrykk. Derigjennom bekreftet hun at hun er en sann Kristi «disippel». Uttrykkelig understreket han sin sendelses karakter av å være en tjeneste: Menneskesønnen er kommet «ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenger for de mange» (Mt. 20,28), Slik ble også Maria den første blant dem som skulle «tjene Kristus også i sin neste, føre sine brødre til den Konge det er en kongelig ære å tjene» ^[113], og hun eide fullkomment den «tilstand av kongelig frihet» som er egen for Kristi disipler: Å tjene er å herske! (Kfr. Norsk Salmebok nr. 703,5).

«Kristus var lydig inntil døden, og derfor ble han opphøyet av Faderen (kfr. Fil. 2,8-9) og trådte inn i sitt rikes herlighet. Alle er underlagt ham, inntil han selv gir seg og hele skapningen under Faderen, slik at Gud blir alt i alle (kfr. 1. Kor. 15,27-28)» ^[114] Maria, Herrens tjenerinne, deltar i dette Sønnens herrevelde. ^[115]

Den herlighet å tjene forblir hennes kongelige verdighet: Etter hennes opptagelse i himmelen ender ikke denne frelsens tjeneste, hvori hennes moderlige formidling uttrykker seg «inntil den siste utvalgte har nådd sitt evige mål». ^[116] Slik forblir hun, som her på jorden «bevarte sin forening med Sønnen uten svik helt til korset», fortsatt forbundet med ham, hvem alt er underlagt, «inntil han selv gir seg og hele skapningen under Faderen». Slik er Maria ved sin opptagelse i himmelen liksom omgitt av de helliges samfunns hele virkelighet, og hennes egen enhet med Sønnen i herligheten er helt bestemt av Rikets endegyldige fylde, når «Gud blir alt i alle».

Også i denne fase er Marias moderlige formidling «underordnet» ham som er den eneste mellommann mellom Gud og menneskene inntil den endegyldige virkeliggjørelse av «tidens fylde» (kfr. Gal. 4,4), inntil alle ting er sammenfattet i enheten i Kristus (kfr. Ef. 1,10).