43. «Ved tillitsfullt å motta Guds ord, blir Kirken selv mor» ^[122]. Liksom Maria, som var den første som trodde tok til seg det Guds Ord som ble åpenbart henne ved Bebudelsen og forble det tro i alle de prøvelser hun fikk, like frem til korset, slik blir Kirken Mor når den trofast tar til seg Guds Ord, og «ved forkynnelsen og dåpen skjenker den de sønner den har unnfanget ved Den Hellige Ånd, og som er født av Gud, det nye og uforgjengelige liv». ^[123] Denne Kirkens «moderlige» egenskap er på meget levende måte blitt skildret av hedningeapostelen når han skriver: «Mine små barn! Det er som jeg på ny har fødselsveer for dere, inntil Kristus tar form i dere!» (Gal. 4,19) Disse ord av den hl. Paulus inneholder en interessant henvisning til urkirkens moderlige bevissthet, forbundet med dens apostoliske tjeneste blant menneskene. Denne bevissthet tillot og tillater alltid Kirken å skjønne hemmeligheten ved sitt liv og ved sin sendelse, gitt som forbilde av Mor for den Sønn som er «den førstefødte blant en mengde brødre» (Rom. 8,29).

Av Maria lærer Kirken så å si sitt eget moderskap. Den erkjenner den moderlige dimensjon i det kall den har, og som helt vesentlig er forbundet med dens sakramentale natur: «Ved å betrakte hennes (d.e.: Marias) skjulte hellighet, (og) ved å etterligne hennes kjærlighet, ved trofast å oppfylle Faderens vilje». ^[124] Når Kirken er «et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud» (Lumen gentium, nr. 1), da er det på grunn av dens moderskap: fordi den, levendegjort av Ånden, «føder» menneskehetsfamiliens sønner og døtre til et nytt liv i Kristus. For liksom Maria står som tjenerinne for inkarnasjonens hemmelighet, slik tjener Kirken den hemmelighet å meddele barnekår hos Gud ved nåden.

Samtidig vedblir Kirken ifølge Marias eksempel å være sin Brudgoms trofaste Jomfru: «Og samtidig er Kirken den jomfru som purt og rent verner om den troskap den har lovet sin Brudgom.» ^[125] Kirken er jo Kristi brud, slik det fremgår av de paulinske brev (kfr. f.eks. Ef. 5,21-33: 2. Kor. 11,2; Åpenb. 19,7) og av Johannes' betegnelse: «Lammets hustru» (Åpenb. 21,9). Når Kirken som brud «verner om den troskap den har lovet sin Brudgom» (d.e.: Kristus), da har denne troskap, selv om den i apostelens undervisning er blitt et bilde på ekteskapet (kfr. Ef. 5,23-30), samtidig sin verdi som urbilde på den fulle og hele hengivelse til Gud i et avkall på ekteskap «for himlenes rikes skyld», og det vil si: et urbilde på den gudviede jomfruelighet (kfr. Mt. 19,11-12; 2. Kor 11,2). Nettopp denne jomfruelighet, etter forbilde av Jomfruen fra Nasaret, er kilde til en egen åndelig fruktbarhet: den er kilde til moderskapet i Den Hellige Ånd.

Men Kirken vokter også den tro den har mottatt av Kristus: i samsvar med Marias eksempel, hun som gjemte alt og grunnet i sitt hjerte på det som angikk hennes guddommelige Sønn (kfr. Luk. 2,19.51), legger den sin sjel i å bevare Guds ord og å utforske dets indre rikdom skjønnsomt og med evne til å skjelne, og i enhver tidsepoke å gi alle mennesker vitnesbyrd om det på trofast måte. ^[126]