46. Dette barnlige forhold, dette et barns fortrolighet overfor moren, har ikke bare sin begynnelse i Kristus, men man kan også si at det til syvende og sist har ham som sitt egentlige innhold. Man kan si det slik, at Maria fortsetter med å gjenta på våre vegne alle de ord som hun talte i Kana i Galilea: «Gjør bare alt hva han sier til dere». For han, Kristus, er den eneste mellommann mellom Gud og menneskene; han er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6); det er han Faderen gav til verden, «for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie» (Joh. 3,16). Jomfruen fra Nasaret ble det første «vitne» om Faderens frelsende kjærlighet, og hun ønsker også alltid og overalt å forbli hans ydmyke tjenerinne. For enhver kristen, ethvert menneske, er Maria den som først «trodde» (Luk. 1,45). Med denne sin tro som Jomfru og Mor, vil hun innvirke på alle dem som betror seg som barn til henne. Det er på det rene at jo mer disse barna holder fast ved denne tillitsfulle holdning og utdyper den, desto nærmere fører Maria dem til «Kristi uuttømmelige rikdom» (Ef. 3,8). Og likeens erkjenner de stadig bedre menneskets verdighet og den ytterste mening med det kall man fikk, i dets hele fylde, fordi Kristus «manifesterer ... fullt ut mennesket for det selv og viser det dets herlige kall» ^[133].

Denne marianske dimensjon i det kristne liv, får en egen betoning med henblikk på kvinnen og hennes livssituasjon. Kvinnens vesen inneholder faktisk et særlig bånd til Frelserens Mor, - et tema som kunne utdypes enda mer i annen sammenheng. Men her vil jeg gjerne bare fremheve at Maria fra Nasarets skikkelse allerede alene ved det stiller kvinnen som kvinne frem i lyset, at Gud ved den opphøyede hendelse som hans Sønns inkarnasjon var, betrodde seg til en kvinnes frie og aktive tjeneste. Derfor kan man si at når kvinnen ser hen til Maria, oppdager hun der hemmeligheten om hvordan hun på verdig måte kan leve sitt liv som kvinne og arbeide for sin egen sanne utvikling. I lys av Maria ser Kirken i kvinnens ansikt en glans av den skjønnhet som gjenspeiler de høyeste følelser et menneskehjerte har evner til: kjærlighetens forbeholdsløse hengivelse; en kraft som formår å utholde de største smerter; grenseløs trofasthet og utrettelig innsats evne til å forene dype innsikter med trøsterike og oppmuntrende ord.