Avslutning

51. Ved avslutningen av den daglige tidebønn, retter Kirken blant annet dette bønnerop til Maria: «Alma Redemptoris Mater ...»

«Opphøyede Frelsermor,
du himmelens alltid åpne port
og havets stjerne:
Kom, hjelp ditt folk
som strever med å reise seg etter sitt fall.
Du har født din hellige Skaper,
- naturen skuer det med undring».

«Naturen skuer det med undring» («natura mirante»)! Disse ord fra antifonen gjengir den troende undring som ledsager mysteriet om Marias guddommelige moderskap. Denne undring ledsager i en viss forstand dette mysterium inne i selve det universelle skaperverks hjerte, og umiddelbart inne i hele Gudsfolkets hjerte, i Kirkens hjerte. Hvor vidunderlig langt er Gud, alle tings Skaper og Herre, gått for å «åpenbare seg selv» for menneskene! ^[147] Hvor tydelig han har overvunnet alle rom av den uendelige «distanse» som skiller Skaperen fra skapningen! Når han allerede i seg selv er uutsigelig og uransakelig, så er han enda mer uutsigelig og uransakelig i det guddommelige Ords inkarnasjon og virkelighet - Ordet som ble menneske ved Jomfruen fra Nasaret.

Når Gud fra evighet av ville kalle mennesket til å «få del i den guddommelige natur» (kfr. 2. Pet. 1,4), kan man si at han samtidig har båret omsorg for menneskets «guddommeliggjørelse» i overensstemmelse med dets historiske situasjon, slik at han også etter syndefallet er rede til, til en høy pris, å gjenopprette sin kjærlighets evige plan ved at Sønnen «ble menneske», Sønnen som er av samme vesen som Faderen. Hele skapningen, og enda mer umiddelbart mennesket, vil alltid være slått av undring over denne gave som er gitt dem i Den Hellige Ånd: «Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne sønn til pris». (Joh. 3,16)

Maria står i denne hemmelighets sentrum, i denne troende undrings midtpunkt. Frelserens opphøyede Mor har, som den første, erfart den: «Du har født din hellige Skaper, - naturen skuer det med undring» («Tu quae genuisti, natura mirante, tuum sanctum Genitorem»)!