4. Alt dette forbereder Det 2. Vatikankonsil oss på når det i sin lære presenterer Guds Mor «i Kristi og Kirkens mysterium». Er det nemlig så at «menneskets mysterium (ikke) finner sin sanne betydning annetsteds enn i det menneskevordne Ords mysterium» - slik dette Konsil forkynner ^[8] -, da må man på en helt særskilt måte anvende dette prinsipp på denne usedvanlige «menneskeslektens datter», på hin usedvanlige «kvinne» som ble Kristi Mor. Bare i Kristi hemmelighet avklares fullt og helt hennes egen hemmelighet. Og det er forøvrig slik Kirken fra begynnelsen av har forsøkt å se det. Inkarnasjonens hemmelighet har tillatt den å stadig dypere gjennomtrenge og klargjøre hemmeligheten om det inkarnerte Ords Mor. Konsilet i Efesus (431 e. Kr.) hadde en avgjørende betydning for denne utdypelse. Det var jo i løpet av dette konsil at sannheten om Marias guddommelige moderskap, til de kristnes store glede, høytidelig ble bekreftet som Kirkens trossannhet. Maria er Guds Mor (=Theotokos) fordi hun ved Den Hellige Ånds virke i sitt jomfruelige skjød unnfanget og gav Jesus Kristus, Guds Sønn, til verden, han som er av samme vesen som Faderen. ^[9] For «han, Guds Sønn, (som) fødtes av jomfru Maria, (og) ble ? virkelig en av oss» ^[10], ble menneske. Med Kristi hemmelighet som hjelp lyser altså hemmeligheten om hans Mor strålende frem på Kirkens troshorisont. Dogmet om Marias guddommelige moderskap var i sin tid for konsilet i Efesus, og er det stadig for Kirken, et tegn som bekrefter dogmet om inkarnasjonen, hvor det evige Ord i sin persons enhet i sannhet antar den menneskelige natur, uten å utslette den.