5. Når Det 2. Vatikankonsil fremstiller Maria i Kristi hemmelighet, finner det på denne måte også den vei, der den kan utdype erkjennelsen av Kirkens hemmelighet. Maria er jo som Kristi Mor forbundet med Kirken på en helt særskilt måte, «Kirken, som Herren har gjort til sitt legeme.» ^[11] Konsilteksten stiller betegnende nok denne sannhet om Kirken som Kristi legeme (ifølge Paulusbrevenes lære) nært ved siden av den sannhet, at Guds Sønn «er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria». Inkarnasjonens virkelighet finner liksom sin fortsettelse i Kirkens, Kristi legemes hemmelighet. Og man kan på den annen side heller ikke tenke på inkarnasjonens virkelighet uten med henblikk på Maria, det menneskevordne Ords Mor.

I de foreliggende overveielser vil jeg likevel fremfor alt peke på denne «troens pilegrimsvei» som den salige Jomfru gikk, og der hun «bevarte sin forening med Sønnen uten svik» ^[12] På denne måte får det «dobbelte bånd» som forbinder Guds Mor med Kristus og med Kirken en betydning for hele historien. Det gjelder her ikke bare den jomfruelige Mors livshistorie, hennes personlige trosvei og den «beste del» (kfr. Luk 10,42) hun har i frelseshemmeligheten, men også hele Gudsfolkets historie, alle deres historie som tar del i den samme vandring langs «troens pilegrimsvei».

Dette uttrykker Konsilet, idet det i et annet avsnitt slår fast at Maria «er gått foran» fordi hun ble» Kirkens forbilde ... , både når det gjelder troen, håpet og den fullkomne forening med Kristus» ^[13]. Dette at hun «gikk foran» som forbilde eller modell referer seg til Kirkens innerste hemmelighet. Den virkeliggjør og fullfører sin egen frelsessendelse idet den - slik Maria - forener i seg Morens og Jomfruens egenskaper. Den er Jomfru, fordi den bevarer det troskapsord «den har lovet sin Brudgom» «purt og rent»; den blir også «selv mor: Ved forkynnelsen og dåpen skjenker den de sønner den har unnfanget ved Den Hellige Ånd, og som er født av Gud, det nye og uforgjengelige liv». ^[14]