8. Ved denne begivenhet, engelens budskap, blir Maria endegyldig innført i Kristi hemmelighet. Dette finner sted i Nasaret i en konkret historisk situasjon for Israel, det folk som Guds løfter fremfor alt gjelder. Guds sendebud sier til jomfruen: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!» (Luk. 1,28) Maria «ble forskrekket ved hans ord, og undret seg på hva dette kunne være for slags hilsen» (Luk. 1,28): Hva alle disse uvanlige ordene vel måtte bety, særlig uttrykket «du nådefylte» (kecharitomene), ^[21] (tysk:»Du benådede»).

Når vi sammen med Maria vil tenke over disse ordene og fremfor alt over uttrykket «du nådefylte» (NO 1978: «du som har fått nåde»; lat. : «gratia plena», ital.: «piena di grazia» = «full av nåde»), kan vi finne et svært givende tilknytningspunkt for det nettopp i Efeserbrevet på det ovenfor anførte sted. Når jomfruen fra Nasaret etter det himmelske sendebuds budskap tilmed blir kalt «Velsignet er du fremfor alle kvinner» (kfr. Luk. 1,42), så har det sin forklaring i den velsignelse som «Gud vår Far» «gjennom Kristus .. fra sin himmel (har) velsignet oss med». Han har «velsignet oss med alle åndelige gaver», og dette tar sikte på alle mennesker og inneholder hele den altomfattende «fylde» («med enhver velsignelse»), slik den springer frem av den kjærlighet som i Den Hellige Ånd forener Sønnen, som er av samme vesen som Faderen, med sin Far. På samme tid er det en velsignelse som gjennom Jesus Kristus blir utgytt over menneskeslektens historie like til dens ende, og over alle mennesker. Men Maria blir fylt av denne velsignelse i et helt særskilt og enestående omfang. Elisabet hilser henne jo slik: «Velsignet er du fremfor alle kvinner».

Grunnen til denne dobbelte hilsen er derfor den, at i sjelen til denne «Sions datter» har i en viss forstand hele fylden av den «herlige nåde» tilkjennegitt seg som Faderen «har skjenket oss, gjennom ham som han har kjær». Guds sendebud hilser jo Maria som «Du nådefylte». Han kaller henne så, som er dette hennes sanne navn. Han kaller ikke henne han taler til ved det navn som hun eier blant menneskene: «Mirjam» (=Maria), men med dette nye navn: «Du nådefylte». Hva betyr dette navnet? Hvorfor kaller erkeengelen jomfruen fra Nasaret nettopp på denne måte?

I Bibelens språk betyr «nåde» en særlig gave, som ifølge Det nye testamente har sin kilde i Guds eget trefoldige liv, hos den Gud som er kjærlighet (kfr. 1. Joh. 4,8). Denne kjærlighets frukt er den «utvelgelse» som Efeserbrevet taler om. Fra Guds side er denne «utvelgelse» hans evige vilje til i Kristus å redde menneskene ved å la dem ha del i hans eget liv (kfr. 2. Pet. 1,4): det er den redning å få del i det overnaturlige liv. Virkningen av denne evige gave, denne nåde at mennesket blir utvalgt av Gud, er som en kime av hellighet eller liksom en kilde som sprudler frem i menneskets sjel som selve Guds gave, og som beliver og helliger de utvalgtes liv gjennom nåden. På denne måte går denne «velsignelse» i oppfyllelse, og blir det til virkelighet som sies, at Gud har «velsignet oss med alle åndelige gaver», dette «å gi oss en plass som sønner hos seg, ved Jesus Kristus», i ham som fra evighet av er Faderens «elskede Sønn» (kfr. Gal. 4,4; Mk. 9,7; Joh. 3,16; Ef. 1,6).

Når vi leser at engelen sier til Maria: «Du nådefylte», da lar sammenhengen her i evangeliet oss forstå, nettopp fordi gamle åpenbaringer og løfter flyter sammen i det, at det her er tale om en helt særskilt «velsignelse» blant alle de «åndelige velsignelser i Kristus». Hun, den «nådefylte», er i Kristi hemmelighet tilstede allerede «før verdens grunnvoll ble lagt», nærværende som den som Faderen har «utvalgt» som sin Sønns Mor og som også Sønnen har utvalgt sammen med sin Far, idet han fra evighet av skjenket henne hellighetens Ånd.

Maria er på en særlig og egenartet måte forbundet med Kristus. På særlig og egenartet måte er hun samtidig elsket i denne fra evighet av «elskede Sønn», i denne Sønn som er av samme vesen som Faderen, og i hvem hele den samlede, «herlige nåde» er sammenfattet. Samtidig er og forblir hun fullkomment åpen for denne gave «ovenfra» (kfr. Jak. 1,17). Som Konsilet lærer, «fremheves (Maria) blant Herrens ydmyke og fattige som med tillit venter og mottar frelsen av Ham». ^[22]