10. Der hvor Efeserbrevet taler om «hans nådes herlighet til lov og pris», den nåde som Gud Faderen «har skjenket oss, gjennom ham som han har kjær», tilføyer det: «for i ham er vi frikjøpt, gjennom hans blod» (Ef. 1,7). Ifølge den lære som Kirken har formulert i høytidelige dokumenter, viste denne «herlige nåde» seg overfor Guds Mor den, at hun «ble løskjøpt på særlig opphøyet vis» ^[24]. I kraft av den elskede Sønns rike nåde og «av hensyn til Sønnens (frelsende) fortjeneste» - han ønsket jo å bli hennes Sønn - er Maria blitt bevart for ursyndens arv ^[25]. På denne måte tilhører hun fra sin egen unnfangelses første øyeblikk av, fra hennes jordiske eksistens av, Kristus; hun har andel i den frelsende og helliggjørende nåde og i den kjærlighet som utgår fra den «elskede Sønn», den evige Faders Sønn, som ved menneskevordelsen er blitt hennes egen Sønn. Derfor er det fullstendig sant at på nådens plan mottar Maria ved Den Hellige Ånd del i den guddommelige natur (kfr. 2. Pet. 1,4) og dermed livet fra Ham som hun selv, på det jordiske plan, har gitt liv til som Mor. Liturgien nøler ikke med å kalle henne «Din guddommelige Sønns datter», ^[26], og å hilse henne med de ord som Dante Alighieri legger den hl. Bernhard i munnen: «Din Sønns datter». ^[27] Og fordi Maria mottar dette «nye liv» i en fylde som svarer til Sønnens kjærlighet til sin Mor og følgelig til det guddommelige moderskaps verdighet, kaller engelen henne ved bebudelsen «Du nådefylte».