11. Innenfor Den Helligste Treenighets frelsesplan utgjør inkarnasjonens mysterium den overstrømmende oppfyllelsen av Guds løfte til menneskene etter syndefallet, etter den første synd hvis virkninger tynger hele menneskets historie på jorden (kfr. 1. Mos. 3,15). Men så skjer det: det kommer en Sønn til verden, kvinnens «ætt», som skal beseire syndens onde i selve dens rot: «Den skal knuse ditt (det er: slangens) hode». Som det går frem av protoevangeliets ord (1. Mos. 3,15), vil kvinnens Sønn først seire etter en hård kamp som vil strekke seg over hele menneskehetens historie. «Fiendskapet» som ble forkynt fra begynnelsen av, blir bekreftet i Johannes' åpenbaring, boken om Kirkens og verdens ytterste forhold. Her møtes vi på ny av «kvinnens» tegn; denne gang er hun «kledd i solen» (Joh.åp. 12,1).

Maria, det menneskevordne Ords Mor, blir stillet i sentrum av dette fiendskap, av denne kamp som ledsager menneskehetens historie på jorden og selve frelseshistorien. I denne stilling er hun, som hører med blant «Herrens ydmyke og fattige, som ingen annen innenfor menneskeslekten bærer av denne «nådes herlighet» som Faderen «har skjenket oss, gjennom ham som han har kjær». Og denne nåde bestemmer den ekstraordinære storhet og skjønnhet i hele hennes liv og måte å være på. Slik står Maria for Guds åsyn, og også for hele menneskeheten, som det urokkelige og ukrenkelige tegn på den utvelgelse Gud foretar ifølge Paulus' brev: «I ham (Kristus) har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt .. I sin kjærlighet har han fra første ferd bestemt og fritt besluttet å gi oss en plass som sønner hos seg» (Ef. 1,4.5) Denne utvelgelse er mektigere enn enhver erfaring av det onde og av synden, enn av hele dette «fiendskap» som menneskets historie er kjennetegnet av. I denne historie forblir Maria et tegn på levende håp.