16. Langs denne «troslydighetens» vei hører Maria noe senere enda flere ord som blir sagt i templet i Jerusalem. Det skjedde på den førtiende dag etter Jesu fødsel, mens Maria og Josef i overensstemmelse med den mosaiske lov «tok ham med opp til Jerusalem for å fremstille ham for Herren» (Luk. 2,22). Fødselen var gått for seg i største fattigdom. Vi vet jo fra Lukas at Maria fødte sin Sønn i en stall «og la ham i en krybbe» (kfr. Luk. 2,7). I anledning folketellingen som var forordnet av den romerske øvrighet, hadde hun sammen med Josef begitt seg til Betlehem, og der «var det ikke plass til dem» i herberget.

En rettskaffen og gudfryktig mann ved navn Simeon viser seg ved begynnelsen av Marias trosvei. Hans ord, som er blitt inngitt ham av Den Hellige Ånd (kfr. Luk. 2,25-27), bekrefter for det første sannheten i bebudelsesbudskapet. Vi leser nemlig at han tok barnet «i sine armer» - barnet som de gav navnet Jesus (kfr. Luk. 2,21) i overensstemmelse med det oppdrag engelen hadde gitt. Simeons tale svarer til innholdet av dette navn, som betyr «Gud er frelse». Henvendt til Gud, sa han: «Mine øyne har sett din frelse, som du har gjort rede for alle folkeslag: Et lys som åpenbarer seg for hedningene, en herlighetsglans om ditt folk Israel» (Luk. 2,30.32). Men for det andre vender Simeon seg også til Maria med de følgende ord: «Dette barnet skal bli til fall og til oppreisning for mange i Israel, - et tegn det skal stå strid om. ... Og hva menneskene bærer i sitt indre, skal da komme for en dag». Og deretter henvendt til Maria sier han dessuten: «Ja, også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd!» (Luk. 2,34.35). Simeons ord kaster et nytt lys over budskapet som Maria hørte av engelen: Jesus er Frelseren, Han er «Lys» som «opplyser» menneskene. Er det ikke dette som på en viss måte åpenbarte seg Julenatten, da gjeterne kom til stallen? (kfr. Luk. 2,8-20). Er det ikke dette som skulle kunngjøres enda tydeligere da stjernetyderne fra landene i øst kom? (Kfr. Mt. 2,1-12). Men samtidig vil Marias Sønn allerede ved begynnelsen av sitt liv - og hans Mor med ham - på sin egen kropp erfare sannheten i Simeons øvrige ord: «Et tegn det skal stå strid om» (Luk. 2,34). Dette ordet ser ut til å være som enda en Bebudelse til Maria; for det viser henne den konkrete historiske situasjon som hennes Sønn kommer til å utføre sin gjerning i, nemlig under manglende forståelse og i lidelse. Om nå et slikt varsel på den ene side bekrefter hennes tro på at de guddommelige frelsesløfter skal gå i oppfyllelse, så åpenbarer de på den annen side også at Maria må leve sin troslydighet under lidelse, ved den lidende Frelsers side, og at hennes moderskap kommer til å være omgitt av mørke og være rikt på smerte. Og faktisk - slik går det. Allerede etter stjernetydernes besøk, etter at de hadde båret frem gaver til ham (kfr. Mt. 2,11), må Maria sammen med barnet og under Josefs omsorgsfulle beskyttelse flykte til Egypt; for «Herodes ettersøkte barnet for å slå det i hjel» (kfr. Mt. 2,13). Og de må bli der inntil Herodes var død (kfr. Mt. 2,15).