17. Når så den hellige familie etter Herodes' død vender tilbake til Nasaret, begynner den lange periode av deres skjulte liv. Hun «som trodde at Herrens løfte til henne skulle gå i oppfyllelse» (kfr. Luk. 1,45), lever hver dag disse ords innhold. Daglig er hun ved sin Sønns side, ham hun «gav navnet Jesus»; ganske visst brukte hun dette navnet når hun var sammen med ham. Det kunne ikke forbause noen, ettersom det fra gammelt av var et vanlig navn i Israel. Likevel vet Maria at han som her bærer navnet Jesus er blitt kalt «den Allerhøyestes sønn» av engelen (kfr. Luk. 1,32). Maria vet at hun har unnfanget og født ham uten noen mann: « - jeg har jo ingen mann», ved Den Hellige Ånd, ved den Allerhøyestes kraft som senket seg ned over henne (kfr. Luk. 1,38), slik som skyen omhyllet Guds nærvær på Mose og fedrenes tid (kfr. 2. Mos. 24,16; 40,34-35; 1. Kong. 8,10-12). Maria vet altså at den Sønn som på denne måte er blitt født av henne som jomfru, nettopp er denne «hellige», «Guds Sønn», som engelen talte om.

I løpet av det skjulte livs år i hjemmet i Nasaret er også Marias liv «skjult med Kristus i Gud» (kfr. Kol. 3,3) gjennom troen. Troen er nemlig en berøring med Guds mysterium. Maria er stadig, ja, daglig i berøring med Guds mysterium som ord ikke kan gjengi, men som er blitt menneske, en hemmelighet som overskrider alt det som er åpenbart i Den gamle pakt. Etter Bebudelsens øyeblikk er jomfruens og morens ånd ført inn i dette radikalt nye i Guds selvåpenbaring, og hun er blitt seg dette mysterium bevisst. Hun er den første blant disse «små», om hvem Jesus en dag vil si: «Far, ... du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små» (Mt. 11,25). For «ingen andre enn Faderen kjenner Sønnen» (Mt. 11,27). Hvordan kan så Maria «kjenne Sønnen»? Naturligvis kjenner hun ham ikke slik som Faderen gjør det. Og ikke desto mindre er hun den første blant dem som Faderen «har villet åpenbare ham for» (kfr. Mt. 11,26-27; 1. Kor. 2,11). Men når nå Sønnen like fra Bebudelsens øyeblikk av er blitt åpenbart Maria, Sønnen som alene Faderen kjenner den fulle sannhet om siden han føder ham i det evige «i dag» (kfr. Salme 2,7), da er hun, hans Mor, alene i troen og gjennom troen i berøring med sannheten om hennes Sønn! Hun er altså salig fordi hun «trodde», og hver dag tror hun, midt i prøvelsene og viderverdighetene mens Jesus var liten, og så i løpet av årene han levde det skjulte liv i Nasaret, og hvor Jesus «levde som en lydig sønn» (Luk. 2,51): lydig mot Maria, og også mot Josef, fordi Josef stod i fars sted overfor menneskene; derfor anså folk Marias sønn for å være «sønnen til tømmermannen» (Mt. 13,55).

Denne Sønns Mor, om vi nå tenker på alt som ble sagt henne ved Bebudelsen og ved de følgende begivenheter, bærer altså i seg dette fullt og helt «nye» ved troen: Den nye pakts begynnelse. Dette er evangeliets begynnelse; her begynner det gode, glade budskap. Likevel er det ikke vanskelig i denne begynnelse også å erkjenne en særlig hjertets møye som er forbundet med en viss «troens natt» - for å benytte et ord av den hl. Johannes av Korset - liksom et «slør» man nærmer seg den Usynlige gjennom, og må leve gjennom i fortrolighet med mysteriet. ^[36] Mange år levde Maria på denne måte i fortrolighet med hemmeligheten om hennes Sønn, og vandret fremover sin «trosvei», mens Jesus vedble å være vis og å vokse til, og å nyte yndest både hos Gud og mennesker (Luk. 2,52). Den særskilte kjærlighet som Gud hadde til ham, åpenbarte seg stadig mer for menneskenes øyne. Den første av disse mennesker som fikk lov til å erkjenne Kristus dypere og dypere, var Maria, som levde med Josef i samme hus i Nasaret.

Da foreldrene fant den tolvårige Jesus i templet og hans mor spurte ham:»Bern hvordan kunne du gjøre dette mot oss?», svarte han: «Visste dere ikke at jeg hører til der hvor min far er?» Men evangelisten tilføyer: «Men de (Maria og Josef) forstod ikke hva han mente» (Luk. 2,48-50). Jesus var seg altså bevisst at «ingen andre enn Faderen kjenner Sønnen» (kfr. Mt. 11,27). Tilmed hun som enda dypere var blitt åpenbart hemmeligheten om hans guddommelige sønneforhold, hans mor, levde bare ved troen i fortrolighet med denne hemmelighet! Ved Sønnens side, under samme tak som han, «bevarte (hun) sin forening med Sønnen uten svik» og vandret frem «på troens pilegrimsvei», slik Konsilet understreker. ^[37]. Dette gjorde hun også i løpet av Kristi offentlige liv (kfr. Mk. 3,21-35), og slik gikk dag for dag den saligprisning i oppfyllelse som var blitt sagt henne da hun besøkte Elisabet: «Salig er hun som trodde».