19. Sannelig - «salig er hun som trodde!» Disse opphøyede ord som Elisabet talte etter Bebudelsen, synes her, ved korsets fot, å gjenlyde som et ekko i sin mest meningsfylte betydning, og den kraft som ligger i dem blir overveldende. Fra korset, så å si fra selve hjerteroten av frelsens hemmelighet, går det ut en lysstråle som utvider horisonten for Elisabets saligprisning av Marias tro. Saligprisningen lyser tilbake til «begynnelsen», og Marias tro blir på en måte motvekten til den ulydighet og vantro som ligger i de første menneskers synd. Dette lærer kirkefedrene og fremfor alt Ireneus. Konstitusjonen «Lumen gentium» (=De Ecclesia, Kirken) siterer ham slik: «Den knute som Evas ulydighet hadde laget, ble løst ved Marias lydighet; det som jomfruen Eva bandt ved sin vantro, ble frigjort av jomfruen Maria ved hennes tro» ^[41]. I lys av denne sammenligningen med Eva, kaller kirkefedrene - slik Konsilet fortsatt uttrykker det - Maria «de levendes mor» og gjentar ofte: «Døden ved Eva, livet ved Maria». ^[42]

Med rette kan vi altså i setningen: «Og salig er hun som trodde», finne liksom en nøkkel som åpner Marias innerste virkelighet for oss: det er den som engelen i bebudelsens øyeblikk kalte «du nådefylte». Når hun som fra evighet av har vært nærværende i Kristi hemmelighet, er den «nådefylte», da får hun ved troen i fullt omfang del i hans jordiske livsvei: hun vandret fremover langs «troens pilegrimsvei». Samtidig gjør hun på en vår, men umiddelbart virkningsfull måte hemmeligheten om Kristus nærværende for menneskene. Og hun gjør det fremdeles, og hun er, også hun, nærværende blant menneskene gjennom Kristi hemmelighet.