24. Slik befinner vi oss dermed midt i oppfyllelsen av det løftet som er inneholdt i Protoevangeliet (=1. Mos. 3,15): Han (kvinnens ætt) «skal knuse slangens hode». Jesus Kristus seirer jo faktisk ved sin frelsende død over synden og døden, og det i selve ondets rot. Det er betegnende at han, idet han fra korset vender seg ned til sin Mor, kaller henne «kvinne» og sier til henne: «Kvinne, der står din sønn». I Kana hadde han jo også talt til henne med det samme ord (kfr. Joh. 2,4). Kan man stille seg tvilende til at nettopp nå, På Golgata, trenger denne setningen frem til dypet av hemmeligheten om Maria og berører den enestående stilling som hun innehar i hele frelsesordningen? Konsilet lærer om dette: «Og endelig, med denne opphøyede Sions datter, følger tidens fylde etter den lange ventetid, og en ny frelsesordning innføres ved at Guds Sønn hos henne tilegner seg den menneskelige natur, for å frelse mennesket fra synden ved det han virket i sitt kjød» ^[49]

De ord som Jesus taler fra korset, betyr at det moderskap hun som fødte ham har, «på ny» fortsetter i Kirken og ved den Kirke som blir symbolisert ved og fremstilt av Johannes. Hun som i egenskap av å være den «nådefylte» ble ført inn i Kristi hemmelighet for å bli hans Mor og for på den måte å være hellig Gudeføderske, vedblir på denne måte ved Kirken å være nærværende i denne hemmelighet som «kvinnen», hun som blir omtalt i Første Mosebok (3,15) ved begynnelsen av, og i Johannes' åpenbaring (12,1) ved avslutningen av frelseshistorien.

Ifølge Forsynets evige plan skal Marias guddommelige Moderskap utstrekke seg til å gjelde Kirken, slik det antydes i utsagn fra Tradisjonen, hvoretter Marias Moderskap over Kirken er avglansen og fortsettelsen av hennes Moderskap overfor Guds Sønn. ^[50]

Allerede selve den stund da Kirken blir født og trer frem for verden helt åpent, lar - ifølge Konsilet - dette Marias Moderskap tre tydelig frem: «Fordi Gud ikke ville gi høytidelige tegn på innfrielsen av menneskehetens frelse før Han hadde utgytt den ånd som Kristus hadde lovet, ser vi apostlene før Pinse «holde ved, alle som én, i bønn, med kvinnene, Maria, Jesu mor, og hans brødre» (Ap.gj. 1,14) og Maria ved sine bønner nedkalle ånden som allerede ved bebudelsen hadde senket seg over henne». ^[51].

Det gis altså i nådesordningen som fullbyrdes under Den Hellige ånds virke et egenartet samsvar mellom det øyeblikk da Ordet ble menneske og det øyeblikk da Kirken ble født. Den person som forener de to momenter, er Maria: Maria i Nasaret og Maria i nattverdssalen i Jerusalem. I begge tilfellene er hennes tilbakeholdende, men vesentlige nærvær en henvisning til den vei å bli «født av ånden» (Joh. 3,8). Hun som i hemmeligheten om Kristus er nærværende som Mor, blir på samme måte - ved Sønnens vilje og ved Den Hellige ånds virksomhet - også nærværende i hemmeligheten om Kirken. Også i Kirken forblir hun moderlig til stede, slik ordene fra korset sier det: «Kvinne, der står din sønn» - «Der står din mor».