2. Kirkens vei og de kristnes enhet

29. «Ånden (vekker) hos alle Kristi disipler lengsler og sporer til handlinger som tar sikte på i fredens ånd å forene alle i én hjord under én hyrde, ad den vei som Kristus har bestemt». ^[72] Kirkens vei er fremfor alt i vår tidsepoke kjennetegnet av den økumeniske bevegelse; de kristne leter etter veier for å nå frem til og gjenopprette den enhet som Kristus bad til Faderen om for sine disipler dagen før sin lidelse: «La alle bli ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg, - la også dem være ett i oss, så verden kan tro at det er du som har sendt meg» (Joh. 17,21). Kristi disiplers enhet er altså et stort tegn for å vekke verden til tro, mens det at de er splittet er en forargelse, et anstøt. ^[73]

Som en tydeligere, viden utbredt bevissthet om at det er om å gjøre å virkeliggjøre enheten mellom alle kristne, har den økumeniske bevegelse fra den katolske Kirkes side fått sitt høyeste uttrykk i det arbeid som er gjort av Det 2. Vatikankonsil: de kristne skulle, hver for seg og innen hvert sitt fellesskap, utdype den «troslydighet» (kfr. Rom. 1,5; 16,26) som Maria er det første og mest lysende eksempel på. Og fordi hun «lyser ... som et tegn på sikkert håp og fortrøstning for Guds landflyktige folk», «bringer (det) kirkemøtet stor glede og trøst at mange, selv blant våre adskilte brødre, gir Herrens og Frelserens mor den ære som tilkommer henne, særlig blant orientalerne». ^[74]