31. På den annen side vil jeg gjerne understreke hvor fast den katolske Kirke, den ortodokse Kirke og de gammelorientalske Kirker vet seg knyttet til hverandre i kjærligheten til og dyrkelsen av henne som er Theotokos, Gudefødersken. Ikke alene er «den kristne tros grunnleggende dogmer om Treenigheten og Guds Ord blitt kjød av jomfru Maria ? blitt slått fast på økumeniske kirkemøter som fant sted i Orienten» ^[77], men også i sin liturgi «hyller Orientalerne med praktfulle hymner Maria, alltid jomfru, ... Guds hellige mor» ^[78].

Brødrene i disse kirker har gjennomlevet vanskelige epoker; men alltid var deres historie gjennomtrengt av en levende lengsel etter kristen innsats og apostolisk utstråling, ofte også tilmed under blodige forfølgelser. Det er en historie om troskap overfor Herren, en sann «pilegrimsgang i troen» gjennom tider og steder, alt imens de orientalske kristne alltid med grenseløs tillit skuet hen til Herrens Mor, feiret henne med sanger, og uopphørlig anropte henne med bønner. I de vanskelige tider i løpet av deres møysommelige kristne eksistens, har de søkt tilflukt under hennes «varetekt» ^[79], fordi de var klar over at de i henne eide en mektig beskytter. De kirker som bekjenner seg til troslæren fra Efesos (kfr. Det 2. Vatikankonsils: De Ecclesia, = Lumen gentium, 66), kaller Jomfruen «Guds sanne Mor», for «vår Herre Jesus Kristus, i sin guddommelighet født av Faderen før alle tider, er som den samme i disse siste dager i sin menneskelighet blitt født for oss og for vår frelses skyld av Jomfru Maria og Guds Mor». ^[80] Idet de greske Fedre og den bysantinske tradisjon betrakter Jomfruen i lys av det menneskevordne Ord, har de forsøkt å fatte dybden av den åndelige forening som forbinder Maria som Guds Mor med Kristus og med Kirken: Jomfruen forblir alltid nærværende innen hele frelseshemmelighetens område.

De koptiske og etiopiske tradisjoner er gjennom den hl. Kyrill fra Alexandria blitt ført inn i denne betraktningsmåte overfor Marias hemmelighet, og har på sin side feiret henne i rike poetiske verker. ^[81] Den hl. Efraem Syrerens diktekunst - han som er blitt kalt «Den Hellige Ånds sitar» - har utrettelig besunget Maria, og i den syriske kirkes tradisjon etterlatt et spor som sees den dag i dag. ^[82] I sin lovsang til henne som Theotokos, utdyper den hl. Gregor fra Narek, en av Armenias mest berømte skikkelser, med maktfull poetisk begavelse de forskjellige aspekter ved inkarnasjonens hemmelighet, og hvert av dem er for ham en anledning til å besynge og å prise Jomfru Marias enestående verdighet og herlige skjønnhet, hun som er Mor til det menneskevordne Ord. ^[83]

Det forundrer derfor ikke at Maria i de gammelorientalske kirkers liturgi inntar en utsøkt plass, med en fylde av fester og hymner som ikke finner sin like.