Table of Contents | Words: Alphabetical - Frequency - Inverse - Length - Statistics | Help | IntraText Library |
Ioannes Paulus PP. II Redemptoris Mater IntraText CT - Text |
33. I år er det 1200 år siden Det 2. økumeniske konsil i Nikea (787). I samsvar med Fedrenes lære og Kirkens alminnelige tradisjon fattet man den gang en endelig avgjørelse angående den velkjente strid om man kunne ære religiøse bilder. Utenom det hellige kors, skulle man ha lov til å stille opp i kirkene, i hjemmene og på gatene bilder av Guds Mor, av englene og av de hellige, for å la dem bli religiøst hedret og æret blant de troende. [84] Denne skikk har holdt seg i hele Østen og også i Vesten. Bildene av Jomfru Maria inntar en æresplass i kirkene og i hjemmene. Der blir Maria fremstilt som Guds trone, som bærer Herren og skjenker ham til menneskene (Theotokos), eller som en vei som fører til Kristus og som viser hen til Ham (Odigitria). Eller hun blir fremstilt som bedende i forbedende holdning, og som tegn på Guds nærvær på de troendes pilegrimsvei inntil Herrens dag (Deisis), eller som beskyttende herskerinne som omslutter folkeslagene med sin kåpe (Prokov), eller som barmhjertig og medfølende Jomfru (Eleousa). Vanligvis fremstilles hun sammen med sin Sønn, med Jesusbarnet på armen: hennes forhold til Sønnen forherliger jo Moderen. Undertiden omfavner hun ham full av kjærlighet (Glykofibusa); ofte sees hun alvorlig og opphøyet å hengivent betrakte Ham som er historiens Herre (kfr. Åp. 5,9-14). [85]
Her passer det å minne om ikonen «Vår Frue fra Wladimir», som bestandig ledsaget den trosvei folkeslagene innenfor det gamle Rus gikk. Tusenårsfesten for disse viktige landskapenes omvendelse til kristendommen nærmer seg: enkle menneskers land, tenkeres og helliges land. Under ulike benevnelser blir ikonene ennå den dag i dag hedret i Ukraina, i Hviterussland og i Rusland. Det er bilder som vitner om det enkle folks tro og trosånd, et folk som har en vår følelse for Guds Mors betydningsfulle nærvær. I disse bildene trer Jomfruen lysende frem som gjengivelse av den guddommelige skjønnhet, som sete for den evige visdom, som forbilde på det bedende menneske, som urbilde på kontemplasjonen, som bilde av herligheten: Hun er den som like siden sitt jordiske liv eide en åndelig viten som er utilgjengelig for den menneskelige tenkning, og som ved troen har nådd frem til en enda dypere erkjennelse. Videre vil jeg minne om ikonen av Jomfruen i nattverdssalen, hvor hun er sammen med apostlene og venter på Den Hellige ånd: Kunne hun ikke liksom bli et håpets tegn for alle dem som ønsker å utdype sin troslydighet gjennom broderlig samtale?