|
13. Man
peker nemlig med rette på at en ekteskapsakt som blir påtrengt den
ene part uten hensyn til dennes tilstand og rettmessige ønsker, ikke er
noen virkelig kjærlighetsakt og dermed strider mot de krav som en rett
moralorden stiller til forholdet mellom ektefeller. Den som tenker vel etter, må
også innrømme at en gjensidig kjærlighetsakt som gjør
vold på den evne til å videreføre liv som Skaperen etter særlige
lover har nedlagt i den, støter an både mot den Guds plan som
ekteskapet er innstiftet etter, og mot menneskelivets Skaper. Hvis man derfor
gjør bruk av denne guddommelige gave, mens man - om enn bare delvis -
utelukker dens mening og mål, handler man mot både mannens og
kvinnens natur, mot deres mest intime forbindelse og dermed også mot Guds
plan og hellige vilje. Hvis man derimot mottar den ekteskapelige kjærlighets
gave med respekt for de lover som styrer forplantningens gang, betyr det at man
ikke betrakter seg selv som herre over menneskelivets kilder, men snarere som
en tjener av den plan som går tilbake til Skaperen.
For
likesom mennesket ikke har ubegrenset bestemmelsesrett over sitt legeme i sin
alminnelighet, har det det av særlige grunner heller ikke over
forplantningsevnen som sådan, fordi denne er bestemt til å
fremkalle liv, hvis opphav er Gud. «Menneskelivet er hellig,» bekretter vår
forgjenger Johannes XXIII, «fordi det like fra sin kime krever en umiddelbar
inngripen av Guds skaperkraft.» [13]
|