|
14. I
overensstemmelse med disse grunnsetninger for den menneskelige og kristne
oppfatning av ekteskapet, må vi på ny erklære at et direkte
avbrudd av en allerede innledet forplantningsakt og fremfor alt en tilsiktet
abort, om enn fremkalt av terapeutiske grunner, absolutt må forkastes som
en lovmessig måte å begrense barnas antall på. [14] Likeledes utelukkes også - slik Kirkens læreembede
gjentagne ganger har fremholdt - enhver direkte form for sterilisering av mann
eller hustru, den være seg for alltid eller for en tid. [15]
Ikke
tillatt er videre alle handlinger som enten som mål eller som middel går
ut på å forhindre forplantningen. Dette gjelder både
handlinger før og under fullbyrdelsen av ekteskapsakten, samt handlinger
som virker inn på det naturlige forløp av de medførende følger.
[16]
Man kan
heller ikke rettferdiggjøre en ekteskapsakt som bevisst er blitt gjort
ufruktbar ved å støtte seg på prinsippet om det minste onde.
Med like liten rett kan en hevde at disse ekteskapsakter danner et hele med de
tidligere eller påfølgende fruktbare samvær og derved har
del i det ene og samme moralske gode. Det er nok så at en iblant kan
tolerere et mindre moralsk onde for å unngå et større eller
for å fremme et høyere gode. [17] Men det er aldri tillatt, selv av de alvorligste grunner, å
gjøre det onde for å oppnå et gode, [18] dvs. å gjøre til gjenstand for en positiv
viljesakt noe som i seg selv går imot den moralske orden og derfor er
mennesket uverdig, også når det skjer i den hensikt å
forsvare eller fremme goder av personlig, familiemessig eller sosial art. Det
er følgelig galt å tro at en ekteskapsakt som med vilje er blitt
gjort ufruktbar og således i seg selv er moralsk forkastelig, kan bli
moralsk antagelig ut fra et ekteskapelig samliv som er fruktbart i sin helhet.
|