|
25. Og nå
retter vi vårt ord mer direkte til våre sønner og døtre,
fremfor alt til dem som Gud har kalt til å tjene Ham som ektevidde. Når
Kirken hevder den guddommelige lov med sine ukrenkelige vilkår og krav,
forkynner den selve frelsen og åpner gjennom sakramentene veien for nåden
- som omskaper mennesket slik at det i elskende frihet kan leve opp til den
plan som er lagt av dets Skaper og Frelser og finne Kristi åk lett å
bære. [31]
Lydhøre
for Kirkens røst må derfor de kristne ektefolk ikke glemme at
deres kristenkall, som har sitt utspring i dåpen, gjennom ekteskapets
sakrament er blitt ytterligere markert og bekreftet. Gjennom dette sakrament
blir mann og hustru styrket og likesom helliget til å kunne oppfylle sine
plikter, til å realisere sitt kall inntil det fullkomne og til, på
sin særlige måte, å bære et kristent vitnesbyrd frem
for verden. [32] Dem gir Herren oppgaven å manifestere helligheten og
mildheten i den lov som forener kjærligheten mellom de to og deres
samvirke med Guds egen kjærlighet, menneskelivets urkilde.
Det er på
ingen måte vår hensikt å fortie de ofte store vanskeligheter
som kristne ektefolk har å kjempe med. For dem som for oss alle «er
porten trang og veien smal som fører til livet». [33] Men håpet om dette liv bør være et lys
under vandringen, slik at de modig kan gå inn for å leve dette
jordeliv [34] i visdom, rettferd og fromhet, vel vitende om at denne
verdens skikkelse forgår. [35]
Må
derfor alle gifte ta på seg de anstrengelser som må til, styrket av
troen og håpet; som «ikke skuffer, fordi Guds kjærlighet er utøst
i våre hjerter ved Den hellige ånd, som er oss gitt»! [36] Må de innstendig nedbe Guds hjelp og øse nåde
og kjærlighet fra eukaristiens alltid strømmende kilde. Og om
synden skulle ha overtaket på dem, da må de ingenlunde tape motet,
men ydmykt og flittig søke tilflukt i Guds egen barmhjertighet, som strømmer
ut gjennom botens sakrament. På denne måten vil de kunne virkeliggjøre
fylden i det ekteskapelige liv slik apostelen Paulus tegner det: «Dere menn,
elsk deres hustruer slik Kristus har elsket Kirken ... Slik er mennene skyldige
å elske sine hustruer som sitt eget legeme. Å elske sin hustru, vil
det ikke si å elske seg selv? Ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød,
men tvert imot nærer og hegner om det likesom Kristus gjør med
Kirken ... Denne hemmelighet er stor, jeg tenker da på Kristus og Hans
Kirke. Men når det gjelder dere, må hver og en elske sin hustru som
seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.» [37]
|