Troskap mot Guds skaperplan

13. Man peker nemlig med rette på at en ekteskapsakt som blir påtrengt den ene part uten hensyn til dennes tilstand og rettmessige ønsker, ikke er noen virkelig kjærlighetsakt og dermed strider mot de krav som en rett moralorden stiller til forholdet mellom ektefeller. Den som tenker vel etter, må også innrømme at en gjensidig kjærlighetsakt som gjør vold på den evne til å videreføre liv som Skaperen etter særlige lover har nedlagt i den, støter an både mot den Guds plan som ekteskapet er innstiftet etter, og mot menneskelivets Skaper. Hvis man derfor gjør bruk av denne guddommelige gave, mens man - om enn bare delvis - utelukker dens mening og mål, handler man mot både mannens og kvinnens natur, mot deres mest intime forbindelse og dermed også mot Guds plan og hellige vilje. Hvis man derimot mottar den ekteskapelige kjærlighets gave med respekt for de lover som styrer forplantningens gang, betyr det at man ikke betrakter seg selv som herre over menneskelivets kilder, men snarere som en tjener av den plan som går tilbake til Skaperen.

For likesom mennesket ikke har ubegrenset bestemmelsesrett over sitt legeme i sin alminnelighet, har det det av særlige grunner heller ikke over forplantningsevnen som sådan, fordi denne er bestemt til å fremkalle liv, hvis opphav er Gud. «Menneskelivet er hellig,» bekretter vår forgjenger Johannes XXIII, «fordi det like fra sin kime krever en umiddelbar inngripen av Guds skaperkraft.» ^[13]