Del I

I århundrenes løp ble det jevnlig tilføyet nye vigilier, religiøse fester og oktaver, og ordningen av det liturgiske år ble etter hvert mer komplisert. Følgen var at de troende stundom ble så opptatt av spesielle fromhetsøvelser at deres oppmerksomhet stod i fare for å fjerne seg fra gjenløsningens viktigste mysterier.

Det er ikke ukjent for noen at våre forgjengere den hellige Pius X og den minneverdige Johannes XXIII utstedte forskrifter med det formål at søndagen skulle få sin fordums verdighet tilbake og av alle regnes for den opprinnelige festdag ².

Dessuten skulle fastetidens liturgi fornyes. Alle husker også at vår ærverdige forgjenger Pius XII i et dekret ³ forordnet at påskenattens høytidelige vigilie skulle gjeninnføres i den vestlige ritus. Når dåpens sakrament ble feiret under denne vigilie, skulle Guds folk fornye sin åndelige pakt med Kristus, vår oppstandne Herre.

Disse paver fulgte åpenbart kirkefedrenes lære og holdt fast ved den katolske Kirkes overleverte tro. De fremholdt med rette at det ikke bare dreiet seg om liturgiske ihukommelser i kirkeårets løp av det frelsesverk Jesus Kristus øvet i kraft av sin død, eller om en gjenoppvekking av minner om fordums begivenheter i den hensikt at de troende - de enfoldigste av dem medregnet - skulle få noe å meditere over til egen innsikt og åndelig berikelse. Tvert om fremholdt de at feiringen av det liturgiske år også eier en spesiell sakramental kraft og virkning til næring for det åndelige liv ⁴. Vi mener og fremholder det samme.

Når vi feirer mysteriet om Kristi fødsel ⁵ og hans åpenbaring for verden, er det derfor rett og riktig å be om at vi må bli fornyet i vårt indre ved ham som ble oss lik i det ytre ⁶.

Når vi på ny feirer Kristi påske, ber vi med rette den allmektige Gud om at de som er blitt gjenfødt med Kristus, livet igjennom må holde fast ved det sakrament som de har mottatt ved troen ⁷.

Det Annet Vatikankonsil uttrykker det med disse ord: Når Kirken feirer gjenløsningens mysterier, åpner den adgang for de troende til sin Herres rikdommer, til hans kraft og hans fortjenester. På denne måte blir disse mysterier på sett og vis gjort nærværende til alle tider; de troende bringes i kontakt med dem og fylles med frelsens nåde ⁸.

Revisjonen av kirkeårets liturgi og de normer som følger av denne fornyelse, har utelukkende den målsetning at de kristne gjennom tro, håp og kjærlighet skal bli sterkere knyttet til hele det Kristi mysterium som kommer til utfoldelse i kirkeårets løp ⁹.