II. Søndagen

4. Ifølge tradisjonen som stammer fra apostlene og har sitt opphav i selve dagen for Kristi oppstandelse, feirer Kirken påskens mysterium hver eneste første dag i uken, den som kalles Herrens dag eller søndag. Derfor ansees søndagen som den første og opprinnelige festdag ^[3].

5. På grunn av søndagens særlige betydning viker feiringen av denne bare for de store høytider og for Herrens fester. Søndager i advent, i faste- og påsketiden har imidlertid forrang fremfor alle Herrens fester og fremfor alle høytider. De høytider som faller på disse søndager, henlegges til lørdagen før.

6. Selv om søndagen i og for seg utelukker en permanent henleggelse av en annen fest til denne dag, forekommer følgende unntak:

a) Søndag i juleoktaven: Festen for Den hellige familie.

b) Søndag etter 6. januar: Festen for Herrens dåp.

c) Søndag etter pinse: Festen for Den Hellige Treenighet.

d) Siste søndag i det alminnelige kirkeår: Kristi kongefest.

7. På de steder hvor festene for Herrens åpenbaring, Kristi himmelfart og Kristi legeme og blod ikke er påbudte høytidsdager, skal de henlegges til en søndag på følgende måte:

a) Festen for Herrens åpenbaring feires på den søndag som inntreffer mellom 2. og 8. januar.

b) Festen for Kristi himmelfart feires 7. søndag i påsketiden.

c) Kristi legeme og blod feires søndag etter Treenighetssøndag.^R1