II. Gud åpenbarer sitt navn

203Gud åpenbarte seg for Israel, sitt folk, ved å gi sitt navn til kjenne. Navnet uttrykker personens vesen og identitet og meningen med hans liv. Gud har et navn. Han er ikke en upersonlig kraft. Å si sitt navn er å gi seg til kjenne for andre; det er på en måte å utlevere seg selv og gjøre seg tilgjengelig, slik at andre kan lære en å kjenne og kalle på en ved navn.

204Gud åpenbarte seg gradvis og under forskjellige navn for sitt folk, men det skulle vise seg at det var åpenbaringen av Guds navn for Moses i teofanien i den brennende busk, like før utfarten fra Egypt og paktsslutningen på Sinai, som var den helt grunnleggende åpenbaring i den gamle og i den nye pakt.

Den levende Gud

205, Gud roper på Moses ut av en busk som brenner uten å brenne opp. Gud sier til Moses: "Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud" (Ex 3, 6). Gud er fedrenes Gud, Han som hadde kalt og ledet patriarkene på deres vandringer. Han er en trofast og miskunnelig Gud som kommer dem i hu og de løfter Han gav. Nå kommer Han for å fri deres etterkommere fra trelldom. Han er den Gud som, hinsides tid og rom, både kan og vil gjøre det, og som setter sin allmakt i verk for å fullføre sin plan.

"Jeg er den som er"

Da sa Moses til Gud: "Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?" Da sa Gud til Moses: "Jeg er den som er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere. (...) Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt" (Ex 3, 13-15).

206Ved å åpenbare sitt hemmelighetsfulle navn JHVH, "Jeg er den som er" eller "Jeg er den som jeg er" eller "Jeg er den jeg er", sier Gud hvem Han er, og hvilket navn Han skal kalles ved. Dette Guds navn er et mysterium, slik Gud selv er mysterium. Gud åpenbarer sitt navn, men samtidig er det som om Han nekter å si det, og slik uttrykker dette navnet aller best Gud slik Han er, nemlig den som står over alt vi kan fatte eller utsi: Han er "den skjulte Gud" (Jes 45, 15), Hans navn er underfullt uutsigelig, og Han er den som kommer menneskene i møte:

207Gud åpenbarer sitt navn, og samtidig åpenbarer Han sin troskap som varer evig og alltid, i fortiden ("Jeg er dine fedres Gud", Ex 3, 6) som i fremtiden ("Jeg skal være med deg", Ex 3, 12). Gud som åpenbarer sitt navn som "Jeg Er", åpenbarer seg som den Gud som alltid er der, den som alltid er nærværende for å frelse sitt folk.

208, , I Guds betagende og hemmelighetfulle nærvær blir mennesket klar over sin litenhet. Ved den brennende busk tar Moses sandalene av seg og dekker sitt ansikt i nærvær av Guds hellighet. Ved synet av den trefoldig hellige Guds herlighet roper Esaias ut: "Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper" (Jes 6, 5). Ved synet av Jesu mirakler sier Peter: "Gå vekk fra meg, Herre, synder som jeg er" (Luk 5, 8). Men fordi Gud er hellig, kan Han tilgi det mennesket som kjennes ved sine synder overfor Ham: "Jeg vil ikke følge min brennende vrede (...), for jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant dere" (Hos 11, 9). Apostelen Johannes kom senere til å si det samme: "Foran hans åsyn skal vi stille vårt hjerte til ro, selv om det fordømmer oss; for Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alle ting" (1 Joh 3, 19-20).

209Av ærefrykt for Guds hellighet uttaler ikke Israels folk Guds navn. I lesningene fra Den Hellige Skrift blir det åpenbarte navn erstattet med et annet, nemlig "Herren" (Adonai, på gresk Kyrios). Det er under dette navnet Jesu guddom senere bekjennes: "Jesus er Herre."

"En barmhjertig og nådig Gud"

210, Etter at Israel hadde syndet og vendt seg bort fra Gud da de tilbad gullkalven, bønnhører Gud Moses og sier seg villig til å gå sammen med et slikt troløst folk. Slik viser Han sin kjærlighet. Når Moses ber om å få se Guds herlighet, svarer Han: "Jeg vil gå forbi deg i all min godhet og rope ut for deg mitt navn, JHVH" (Ex 33, 18-19). Og Herren går rett foran øynene på Moses og roper: "JHVH, JHVH er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet" (Ex 34, 5-6). Da bekjente Moses at Herren er en Gud som tilgir.

211Guds navn, "Jeg Er" eller "Han Er", uttrykker Guds trofasthet som gjør at Han "lar sin miskunn vare i tusen slektledd" (Ex 34, 7), tross menneskenes troløshet og synd, og den straff de egentlig fortjener. Gud åpenbarer at Han er "rik på miskunn" (Ef 2, 4) ved at Han til sist gir sin egen Sønn. Ved å gi sitt liv for å fri oss fra synden åpenbarer Jesus at også Han bærer Guds navn: "Når dere har hevet Menneskesønnen mot det høye, da skal dere forstå at "Jeg er den jeg er"" (Joh 8, 28).

Gud alene ER

212, , Gjennom århundrene utdypet og utla Israels tro de dybder av rikdom som fantes i åpenbaringen av Guds navn. Gud er den eneste Gud, og foruten Ham finnes ingen guder. Han transcenderer verden og historien. Det er Han som har skapt himmel og jord: "De skal gå til grunne, men du forblir. De skal slites som et klesplagg (...), men dine dager tar aldri slutt" (Sal 102, 27-28). Hos Ham "finnes ingen forandring, intet skifte fra sol til skygge" (Jak 1, 17). Han er "Den som er", fra evighet og til evighet, for alltid tro mot seg selv og sine løfter.

213Åpenbaringen av det uutsigelige navn, "Jeg er den jeg er", viser altså at Gud alene ER. Dette er den mening Septuagintaoversettelsen, og etter den Kirkens Tradisjon, legger i Guds navn, nemlig at Gud er fylden av all væren og all fullkommenhet, uten begynnelse, uten ende. Skapningen har mottatt fra Ham alt de er og alt de har, bare Han er sin egen væren, og av seg selv er Han det Han er.