II. Åpenbaringen av Gud som Treenighet

Faderen blir åpenbart av Sønnen

238I mange religioner påkalles Gud som "Far". Guddommen blir ofte holdt for å være "guders og menneskers far". I Israel blir Gud kalt Far fordi Han er jordens skaper. Med enda større rett kalles Han Far fordi Han har inngått en pakt og gitt sin lov til Israel, sin "førstefødte sønn" (Ex 4, 22). Han kalles også Far for Israels konge. Fremfor alt er Han "de fattiges Far", den foreldreløses og enkens Far, de som står under Hans kjærlige beskyttelse.

239, Ved å kalle Gud "Far" sier troens språk fremfor alt to ting, nemlig at Gud er alltings første opphav og den høyeste autoritet av alle, og at Han samtidig er full av godhet og kjærlighet overfor sine barn. Guds foreldrekjærlighet uttrykkes også med bildet av Gud som mor, noe som sterkere understreker Guds immanens, nærheten mellom Gud og skapningen. Troens språk låner altså uttrykksformer fra den menneskelige erfaring av forholdet mellom foreldre og barn. Foreldrene er jo, i en viss forstand, Guds første representanter for barnet. Men ut fra den samme erfaring vet vi at de menneskelige foreldre er feilbarlige, og at de kan vansire bildet av hvordan en far eller en mor skal være. Da er det på sin plass å minne om at Gud står høyt hevet over menneskelige kjønnsforskjeller. Han er hverken mann eller kvinne, Han er Gud. Han står også over det å være far eller mor i menneskelig forstand, selv om alt som kalles foreldre, bærer navn etter Ham: ingen er far slik Gud er det.

240, Jesus åpenbarte at Gud er "Far" i en til da uhørt forstand: Han er ikke bare Far fordi Han er skaper, Han er evig Far i forhold til sin Sønn, som bare er Sønn i forhold til sin Far: "Ingen andre enn Faderen kjenner Sønnen; heller ikke kjenner noen Faderen unntagen Sønnen, og den Sønnen velger å åpenbare ham for" (Matt 11, 27).

241Derfor er det apostlene bekjenner at Jesus er Ordet som "var hos Gud, og Ordet var Gud" (Joh 1, 1), at "Han er den usynlige Guds bilde" (Kol 1, 15), og "Guds herlighets strålende avglans, Guds vesens rene avbilde" (Hebr 1, 3).

242Etter apostlene og i samsvar med den apostoliske tradisjon, bekjente Kirken i 325, ved det første økumeniske konsil i Nikea at Sønnen er "av samme vesen" som Faderen, det vil si én Gud sammen med Ham. Det annet økumeniske konsil som kom sammen i Konstantinopel i 381, beholdt dette uttrykket i sin omformulering av det nikenske Credo og bekjente "Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen".

Faderen og Sønnen åpenbares av Ånden

243, , Før sin påske lovet Jesus å sende en "annen Talsmann", Den Hellige Ånd. Ånden som virket i skapelsen, og som tidligere hadde "talt ved profetene", skal nå være hos disiplene og i dem, for å lære dem og føre dem "til hele sannheten" (Joh 16, 13). Dermed åpenbares Den Hellige Ånd som en annen guddommelig Person i forhold til Jesus og til Faderen.

244Åndens evige opphav åpenbares når Han sendes inn i tiden. Den Hellige Ånd blir sendt til apostlene og til Kirken både av Faderen i Sønnens navn og av Sønnen selv, etter at Han er vendt tilbake til Faderen. Når Åndens person sendes etter Jesu herliggjørelse, åpenbares fullt ut Den Hellige Treenighets mysterium.

245, Den apostoliske tro på Ånden ble bekjent av Det annet økumeniske konsil i 381 i Konstantinopel: "Vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen". Ved dette anerkjenner Kirken Faderen som "hele guddommens kilde og opphav". Den Hellig Ånds evige opphav er imidlertid ikke uten forbindelse med Sønnens: "Den Hellige Ånd som er Den Tredje Person i Treenigheten, er Gud, én med og lik Faderen og Sønnen, av samme vesen og også av samme natur. (...) Men Han kan ikke sies å være bare Faderens Ånd eller bare Sønnens Ånd, men på samme tid både Faderens og Sønnens Ånd". Credo fra kirkemøtet i Konstantinopel bekjenner: "som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges".

246Den latinske tradisjon bekjenner at Ånden "utgår fra Faderen og Sønnen (filioque)." Konsilet i Firenze i 1438 forklarer: "Den Hellige Ånd er evig av Faderen og Sønnen, og har sitt vesen (essentia) og sitt vedvarende væren (suumque esse subsistens) samtidig fra Faderen og Sønnen, og utgår evig fra begge som fra ett opphav og ved én eneste "spirasjon" (spiratione)...Og som Faderen gav Sønnen alt sitt idet Han fødte Ham, unntatt det å være Far, slik er det at det at Den Hellige Ånd utgår fra Sønnen, det har Sønnen evig fra Faderen, som Han evig fødes av".

247Utsagnet om filioque var ikke en del av det symbol som ble bekjent i 381 i Konstantinopel. Men i samsvar med en gammel latinsk og alexandrinsk tradisjon bekjente pave Leo den hellige dette som dogme allerede i 447, allerede før Roma, ved konsilet i Kalkedon i 451, ble kjent med og tok imot symbolet fra 381. Bruken av denne formuleringen ble litt etter litt godtatt i den latinske liturgi (mellom 8. og 11. årh.). Innføringen av filioque i symbolet fra Nikea og Konstantinopel i den latinske liturgi utgjør fremdeles i dag en meningsforskjell med de ortodokse Kirker.

248Den østlige tradisjon understreker i første rekke at Faderen er Åndens første opphav. Ved å bekjenne at Ånden "utgår fra Faderen" (Joh 15, 26), sier den at Han utgår fra Faderen gjennom Sønnen. Den vestlige tradisjon vektlegger i første rekke fellesskapet i vesen mellom Faderen og Sønnen ved å si at Ånden utgår fra Faderen og Sønnen (filioque). Dette er "lovlig og fornuftig", for den evige orden i de guddommelige personer i deres felles vesen innebærer at Faderen er Åndens første opphav, da Faderen er "opphavet uten opphav", men også at Han, som den enbårne Sønnens Far, sammen med Ham "er det ene opphav Ånden utgår fra". Her dreier det seg om en tillatt og komplementær meningsforskjell. Dersom forskjellene ikke overdrives, betyr de intet brudd i forståelsen av forholdene i det trosmysterium som bekjennes.