|
249, Den Hellige Treenighet som
åpenbart sannhet, har helt fra begynnelsen av vært grunnvollen i
Kirkens levende tro, særlig ved dåpen. Den kommer til uttrykk i
dåpens trosregel, den utmyntes i forkynnelsen, i katekesen og i Kirkens
bønn. Vi finner Treenighetsformuleringer allerede i de apostoliske skrifter,
slik som denne, som også brukes i den eukaristiske liturgi:
"Vår Herres Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den
Hellige Ånds samfunn være med dere alle" (2 Kor 13, 13).
250I løpet av de
første århundrer forsøkte Kirken å uttrykke sin tro
på Treenigheten med større nøyaktighet, både for
å utdype sin egen trosforståelse og for å forsvare den mot vranglære.
Dette arbeidet ble utført av de første konsiler, godt hjulpet av
Kirkefedrenes teologiske utdypelse, og støttet av det kristne folks
trosskjønn.
251For å uttrykke
Treenighetsdogmet måtte Kirken utarbeide en egen terminologi ved hjelp av
uttrykk hentet fra filosofien, slik som "vesen" (substantia, ousia),
"person" (persona, hypostasis), "forhold" (relatio), osv.
Den underkastet ikke dermed troen menneskelig visdom, men gav en ny og til da
uhørt mening til begreper som nå også skulle betegne et
uutsigelig mysterium, "uendelig hevet over alt vi kan fatte etter
menneskers mål".
252Kirken
benytter seg av begrepet "vesen" ("substantia", av og til
også kalt "essentia" eller "natur"for å betegne
guddommens enhet, av begrepet "person" eller "hypostase"
for å betegne Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd som reelt
forskjellige, begrepet "forhold" (relatio) for å si at
forskjellene mellom dem ligger i de ulike innbyrdes forhold personene imellom.
253, Treenigheten er En. Vi
bekjenner ikke tre guder, men én Gud i tre personer: "Treenigheten
av ett og samme vesen" (triada homoousion). De guddommelige personer deler ikke den ene guddom opp seg imellom, men
hver av dem er fullt og helt Gud: "Faderen er det samme som Sønnen,
Sønnen det samme som Faderen, Faderen og Sønnen det samme som Den
Hellige Ånd, det vil si: av natur én Gud". "Hver av de tre personer
er virkelig dette, det vil si det guddommelig vesen (substantia), væren
(essentia) eller natur".
254, De guddommelige personer er
innbyrdes reelt forskjellige. "Han er ikke én Gud på en slik
måte at Han er ensom". "Fader",
"Sønn" og "Hellig Ånd" er ikke ganske enkelt
navn på guddommens forskjellige modaliteter eller fremtredelsesformer,
for de er innbyrdes reelt forskjellige: "For Faderen er ikke den samme som
Sønnen, heller ikke er Sønnen den samme som Faderen, heller ikke
er Den Hellige Ånd den samme som den som er Faderen eller
Sønnen". De er innbyrdes forskjellige
ved forskjellighet i opphavsforholdet: "Det er Faderen som føder,
Sønnen som fødes, og Den Hellige Ånd som utgår". Guddommens enhet er
trefoldig.
255De guddommelige personer
forholder seg til hverandre. Den innbyrdes reelle forskjell mellom de
guddommelige personer deler ikke opp Guds enhet, men grunner seg bare i de
innbyrdes forskjellige forhold som de står i til hverandre: "I
relasjonsbenevnelsene viser ordet "Fader" til Sønnen,
"Sønn" til Faderen, og "Hellig Ånd" til begge;
disse som i forhold til hverandre kalles tre personer, tror vi imidlertid har
én natur eller ett vesen". For "alt er ett, der hvor det ikke er noe motsetningsforhold". "Takket være denne
enhet er Faderen helt og holdent i Sønnen, helt og holdent i Den Hellige
Ånd; Sønnen er helt og holdent i Faderen, helt og holdent i Den
Hellige Ånd; Den Hellige Ånd er helt og holdent i Faderen, helt og
holdent i Sønnen".
256, , St. Gregorius av Nasians,
også kalt "teologen", sammenfatter troen på Treenigheten
på følgende måte for katekumenene i Konstantinopel:
Fremfor alle ting ber
jeg dere bevare denne skatt som jeg lever og kjemper for, som jeg vil dø
med, den som får meg til å tåle meget ondt og kaste vrak
på meget godt, nemlig bekjennelsen til troen på Faderen og
Sønnen og Den Hellige Ånd. I dag betror jeg dere med den. I den
vil jeg nå straks dykke dere ned i vannet og ta dere opp igjen. Jeg
overgir den til dere til å ledsage og styre dere hele livet igjennom. Jeg
overgir til dere den ene guddom og kraft som er én i tre, og som
inneholder de tre hver på sin måte, guddom uten forskjell i vesen
eller natur, uten en høyere gradsforkjell som oppløfter eller en
lavere som fornedrer. (...) Dette er tre uendeligheters uendelige samnatur.
Hver er helt Gud, tatt for seg selv (...), Gud er de tre, tatt sammen (..).
Ikke før begynner jeg å tenke enheten før jeg bades i
trehetens lys. Ikke før begynner jeg å tenke treheten før
enheten tar meg fatt...
|