|
282Undervisning i troen
på skapelsen er av største betydning. Den berører selve
grunnlaget for menneskelivet og kristenlivet, for den gir svar på det
grunnleggende spørsmål menneskene til alle tider har stilt:
"Hvor kommer vi fra?" "Hvor går vi hen?" "Hva er vår
opprinnelse?" "Hva er vår bestemmelse?" "Hvor kommer
alt det som eksisterer fra, og hvor går det hen?" Begge
spørsmålene, om opprinnelsen og om endemålet, er
uløselig forbundet med hverandre. De avgjør meningen med
vårt liv og vårt virke, - de bestemmer hvilken retning de skal ta.
283, Spørsmålet om
verdens og menneskenes opprinnelse har vært gjenstand for mye
vitenskapelig granskning, en forskning som i høy grad har bidratt til
å berike våre kunnskaper om universets alder og dimensjoner,
utviklingen av liv og menneskets tilblivelse. Disse oppdagelsene bør
oppmuntre oss til i enda høyere grad å beundre Skaperens storhet,
til å takke Ham for skaperverket og for den intelligens og klokskap Han
skjenker vitenskapsmenn og forskere. Disse kan si med Salomo: "Han har
gitt meg sikker viten om alt som er, så jeg kjenner universets oppbygning
og elementenes virkemåte (...), for visdommen var min læremester,
den som har skapt alle ting" (Visd 7, 17-21).
284Den
store interessen slik forskning er gjenstand for, økes betraktelig
på grunn av et spørsmål av en annen orden, og som ligger
utenfor naturvitenskapenes område. For det dreier seg ikke bare om
å finne ut når og hvordan det materielle univers oppstod, eller
på hvilket tidspunkt mennesket gjorde sin inntreden, men hva meningen er
med en slik opprinnelse: styres den av tilfeldighet, av en blind skjebne, en
anonym nødvendighet, eller av et transcendent vesen som er godt og
fornuftig, og som kalles Gud? Og i fall verden springer ut av Guds visdom og
godhet, hvorfor så det onde? Hvor kommer det fra? Hvem bærer ansvaret for det? Finnes det noen befrielse fra det?
285, Helt fra begynnelsen av har
kristendommen vært konfrontert med andre svar enn sitt eget på
spørsmålet om alle tings opphav. I de antikke religioner og
kulturer finner vi tallrike opphavsmyter. Noen filosofer hevdet at alt er Gud,
at verden er Gud, eller at verdens utvikling er lik Guds utvikling (panteisme);
andre at verden er en nødvendighetsbestemt emanasjon fra Gud som
strømmer ut fra Ham som fra sin kilde for så å vende tilbake
til den; atter andre at det finnes to evige opphav, det gode og det onde, lys
og mørke, som befinner seg i stadig konflikt med hverandre (dualisme,
manikeisme). Ifølge noen av disse retningene er verden, i det minste den
materielle verden, ond og resultatet av et fall, slik at den bør
forkastes eller unnflys (gnosis); andre går med på at verden er
skapt av Gud, men på samme måte som en urmaker lager en klokke:
etter å ha trukket den opp, lar Han den gå av seg selv (deisme).
Atter andre kan ikke gå med at verden har noen transcendent opprinnelse
og ser ikke annet enn en evigvarende materies blinde spill (materialisme). Alle
disse forklaringsforsøkene viser at spørsmålet om alle
tings opprinnelse er almengyldig og vedvarende. Dessuten er det menneskets
særlige kjennetegn.
286, Den menneskelige forstand har
mulighet til å finne frem til svar på spørmålet om
opprinnelsen til alt. At det finnes en Skaper, er noe som kan erkjennes med
visshet ut fra skaperverket takket være den menneskelige fornufts lys, selv om denne
erkjennelsesprosessen ofte kan være fordunklet og fordreid av muligheten
for å feile. Derfor stadfester og opplyser troen fornuften, slik at den
kan gripe sannheten på riktig måte: "Det er troen som
får oss til å forstå at verden er blitt til på et ord
fra Gud, - det vil si, at det vi ser, har en usynlig årsak" (Hebr
11, 3).
287Siden det i menneskets liv er
så viktig å kjenne sannheten om skaperverket, ville Gud i sin
kjærlighet åpenbare for sitt folk alt om det som er
nødvendig til frelse. Ut over den naturlige erkjennelse som ethvert
menneske kan ha om Skaperen, åpenbarte Gud for
Israel litt etter litt skapelsens mysterium. Han som utvalgte patriarkene,
førte Israel ut av Egypt, valgte seg ut Israel, skapte og oppdrog det, Han åpenbarer seg som
den alle jordens folk og hele jorden tilhører, som den som alene
"skapte himmel og jord" (Sal 115, 15; 124, 8; 134, 3).
288, Derfor må ikke
åpenbaringen av skapelsen sees adskilt fra åpenbaringen og
fullbyrdelsen av pakten mellom den ene Gud og Hans folk. Skapelsen
åpenbares som det første skritt i retning av paktsslutningen, som
det første vitnesbyrd om Guds allmektige kjærlighet til hele
verden. Derfor kommer sannheten om
skapelsen stadig sterkere til uttrykk i profetenes budskap, i bønnene i Salmene og i liturgien, og i det
utvalgte folks visdomstenkning.
289, De tre første kapitlene
i Genesis inntar en særstilling i alt som Den Hellige Skrift sier om skapelsen.
Fra et litterært synspunkt kan disse tekstene stamme fra ulike kilder. De
inspirerte forfattere har satt dem på begynnelsen av Skriften, slik at de
høytidelig kan fortelle sannheten om skapelsen, dens opphav og endelige
bestemmelse i Gud, dens orden og godhet, menneskets kall, og til sist syndens
tragedie og håpet om frelse. Disse ordene, når de leses i Kristi
lys, innenfor Skriftens enhet og Kirkens levende Tradisjon, er den viktigste
kilde for trosundervisning om "begynnelsens" mysterium: skapelse,
syndefall, løfte om frelse.
|