V. Gud virkeliggjør sin plan: Guds forsyn

302Skaperverket er godt og fullkomment på sin måte, men er ikke sprunget fullt ferdig ut av Skaperens hender. Det er skapt til å være underveis ("in statu viæ") mot en siste fullkommenhet som ennå ikke er nådd, men som Gud har bestemt det for. Det vi kaller Guds forsyn, er den måte og de midler Gud fører sin skapning hen mot fullkommenhet ved:

Ved sitt forsyn bevarer og styrer Gud alt Han har skapt, "den omslutter hele jorden fra himmelrand til himmelrand med sin styrke, og styrer allting godt" (Visd 8, 1). For "det finnes ikke den skapning som unngår hans blikk, alt ligger nakent og åpent for øynene på ham" (Hebr 4, 13), selv det som skapningen gjør ut fra sin frihet.

303Skriftens vitensbyrd er samstemmig: Guds forsyns omsorg er konkret og umiddelbart, det tar seg av alt, fra det aller minste til verdens og historiens store begivenheter. De hellige bøker hevder med kraft at Gud alene er Herre over det som skjer: "Vår Gud er i himmelen, alt det han vil, det gjør han" (Sal 115, 3); og om Kristus sies det: Han er den "som åpner, slik at ingen kan stenge, og stenger, slik at ingen kan åpne" (Åp 3, 7); "I menneskets hjerte er det mange tanker, men Herrens beslutning står fast" (Ordsp 19, 21).

304Man finner ofte at Den Hellige Ånd, som særlig er Den Hellige Skrifts opphav, tilskriver Gud visse handlinger direkte, uten å nevne sekundære årsaker. Det dreier seg i slike tilfeller ikke om noen primitiv talemåte, men er en dyptseende måte å minne om at Gud er den høyeste og Herre over historien og verden, og dermed oppdra oss til å sette vår lit til Ham. Salmene er den store læremester i slik tillit.

305Jesus oppfordrer oss til å overgi oss til Guds forsyn med barnlig tillit, fordi Han kommer våre minste behov i møte: "Vær ikke bekymret; si ikke, 'hvor skal vi få mat fra, eller 'hvor skal vi få drikke fra', eller ' hvordan skal vi skaffe oss klær'. (...)". For "dere har en Far i himmelen, som vet at dere trenger til alt slikt. Søk bare først hans rike og hans rettferd, - så skal dere få alt det andre i tillegg" (Matt 6, 31-33).

Forsyn og sekundærårsaker (causæ secundæ)

306, Gud er den uavhengige Herre over sin egen frelsesplan. Men for å sette den ut i livet benytter Han seg også av skapninger. Dette er ikke et svakhetstegn, men tvertimot et tegn på den allmektige Guds storhet og godhet. Gud gir nemlig ikke bare sine skapninger å være til, men gjør dem verdige til selv å handle, til selv å være årsak og opphav i forhold til hverandre og på denne måten å samarbeide i fullbyrdelsen av Guds frelsesplan.

307, , , , , , Menneskene gir Gud til og med mulighet til fritt å være en del av forsynet, siden Han overgir dem ansvaret for å "underlegge seg" jorden og råde over den. Slik gir Gud mennesket mulighet til å virke innenfor et årsaksforhold, i frihet og med forstand, for å utfylle skaperverket og omforme det i samsvar med sitt eget og nestens beste. Menneskene er seg ofte ikke bevisst at de samarbeider med Gud vilje, men de kan også målbevisst gå inn i Guds plan, ved handling, ved bønn, men også ved sine lidelser. Da blir de fullt ut "Guds medarbeidere" (1 Kor 3, 9; 1 Tess 3, 2) og arbeider for Guds rike.

308Å tro på Gud som Skaper, er en sannhet som ikke kan adskilles fra å tro at Han handler når Hans skapning gjør det. Gud er den første årsak (causa prima) som virker i og gjennom sekundære årsaker (causæ secundæ): "Det er jo Gud som gir dere både evnen og viljen til det, for at hans plan kan bli virkeliggjort" (Fil 2, 13). Dette er en sannhet som ikke minsker skapningenes verdighet, men tvertimot øker den. Skaperverket er trukket ut av intet ved Guds kraft, Hans visdom og godhet, og adskilt fra sitt opphav kan det intet, for "uten Skaper svinner skapningen ut i intet", og enda mindre kan det nå frem til sin endelige bestemmelse uten nådens hjelp.

Forsynet og det ondes anstøt

309, , Hvorfor eksisterer det onde, dersom det er så at Gud den allmektige Fader har skapt en verden som er ordnet og god, og dessuten tar vare på det Han har skapt? Det finnes ikke noe lettvint svar på et slikt spørsmål, like påtrengende som det er uunngåelig, like smertefullt som det er fullt av hemmeligheter. Det er kristentroen i sin helhet som til sammen utgjør svaret på dette spørsmålet: skaperverkets godhet, syndens tragedie, Guds tålmodige kjærlighet som kommer mennesket i møte ved paktslutningene, ved Sønnens forløsende inkarnasjon, ved Åndens gave, ved Kirken som samles, ved sakramentenes kraft, ved kallet til evig liv som frie skapninger innbys til å ta imot, men som de også kan si nei til - et fryktinngydende mysterium. Det finnes ikke den del av det kristne budskap som ikke delvis er et svar på det ondes problem.

310, , Hvorfor skapte ikke Gud en verden så fullkommen at intet ondt kunne finnes der? I kraft av sin uendelige makt kunne Gud alltid ha skapt noe som var bedre. Men i sin uendelige visdom og godhet ville Gud fritt skape en verden som er "underveis", underveis mot den endelige fullkommenhet. Denne utviklingsprosessen medfører etter Guds plan at visse vesener oppstår, mens andre går under, at det som er mer fullkomment sameksisterer med det som er mindre fullkomment, at naturen bygger opp, samtidig som den bryter ned. Sammen med det fysisk gode finnes også det fysisk onde, så lenge skaperverket ikke har nådd fullkommenhet.

311, Engler og mennesker, som begge er skapninger med forstand og frihet, skal bevege seg i retning av sin bestemmelse ved fritt å velge og fritt å foretrekke hva de vil elske. Det betyr at de kan komme på villspor. Så har de da også virkelig syndet. Slik kom det moralsk onde inn i verden, noe som uten sammenligning er mye alvorligere enn det fysisk onde. Gud kan ikke på noen som helst måte, hverken direkte eller indirekte, sies å ha forårsaket det moralsk onde. Han tillater det imidlertid, fordi Han respekterer skapningens frihet, og på underfull vis vender ondt til godt:

Fordi Han er enestående i godhet, ville den allmektige Gud (...) aldri la noe ondt bli værende i sitt skaperverk, dersom Han ikke var så mektig og så god at Han kunne vende selv det onde til noe som er godt.

312, Etter hvert som tiden går, kan man derfor oppdage at Gud, i sitt allmektige forsyn, kan snu følgene av selv et moralsk onde som Hans skapninger har begått, til noe godt: "Så er det da ikke dere," sier Josef til sine brødre, "men Gud som har sendt meg hit; (...) dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for (...) å berge mange menneskeliv (Gen 45, 8; 50, 20). Det største moralske onde som noensinne er blitt begått, nemlig forkastelsen av Guds Sønn og mordet på Ham, forårsaket av alle menneskers synder, vendte Gud ved sin overveldende nåde til det aller største av alle goder: Kristi herliggjørelse og vår forløsning. Hvilket ikke dermed gjør ondt til godt!

313"Gud er med i alle ting og virker til det beste for dem som elsker ham" (Rom 8, 28). Helgenenes vitnesbyrd bekrefter stadig på nytt sannheten i dette:

Slik sa Sta Katarina fra Siena til "dem som tar anstøt av det som hender dem, og som blir opprørt av det": "Alt springer ut av kjærlighet, alt er rettet mot menneskets frelse, Gud gjør intet uten med dette mål for øye".

Og like før han gikk martyriet i møte, trøstet St. Thomas More sin datter med disse ordene: "Ingenting kan skje uten at det er villet av Gud. Og alt det Han vil, så ondt det enn måtte te seg for oss, er allikevel det som for oss er det beste".

Slik skrev Lady Julian of Norwich: "Jeg skjønte altså, ved Guds nåde, at det gjelder å holde fast ved troen, og tro, ikke mindre fast, at alt vil bli godt ... Og du skal se selv at allting blir godt" ("Thou shalt see thyself that all MANNER of thing shall be well").

314, Vi tror fast og bestemt at Gud er verdens og historiens Herre og Mester. Men forsynets veier kjenner vi ikke alltid. Det er først når vi står ved målet, når vår glimtvise kunnskap tar slutt, og vi ser Gud "ansikt til ansikt" (1 Kor 13, 12), at vi skal kjenne Guds veier og se hvordan Han, selv gjennom det ondes og syndens tragedie, har ført sitt skaperverk frem til den endelige sabbatshvile som var målet den gang Han skapte himmel og jord.

Kort sagt

315Da Gud skapte verden og mennesket, var dette det første vitnesbyrd for all verden om Hans allmektige kjærlighet og om Hans visdom, - første gang Han gjorde kjent "sin frie beslutnings råd" som fullbyrdes i nyskapelsen i Kristus.

316Selv om skapelsen særlig var Faderens verk, er det en sannhet som skal tros, at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd utgjør skaperverkets ene og udelelige opphav.

317Gud alene skapte universet, - fritt, direkte, uten hjelp.

318Ingen skapning er i besittelse av den uendelige kraft som er nødvendig for å "skape" i egentlig forstand, det vil si å gi det som før ikke var, å være (å få noe til å eksistere "av intet").

319Gud skapte verden for å gi sin ære til kjenne, og for å meddele den. Gud skapte for at skapningen skulle få del i Hans sannhet, Hans godhet og skjønnhet. Dette er den herlighet Han skapte dem for.

320Gud skapte universet og opprettholder det ved sitt Ord, Sønnen som "ved sitt mektige ord opprettholder universet" (Hebr 1, 3), og ved sin Skaperånd som gir liv.

321Det guddommelige forsyn er alle de hjelperåd Gud bruker i visdom og kjærlighet for å føre all skapningen frem til dens endelige bestemmelse og mål.

322Kristus oppfordrer oss til å gi oss barnlig over til vår himmelske Fars forsyn, og apostelen Peter gjentar: "Legg deres bekymringer på ham, for han har omsorg for dere" (1 Pet 5, 7).

323Guds forsyn er virksomt også når skapningene handler. Gud gir menneskene å samarbeide i frihet med Hans plan.

324At Gud tillater det fysisk og moralsk onde å eksistere, er et mysterium Han kaster lys over gjennom sin Sønn, Jesus Kristus, død og oppstanden for å overvinne det onde. Troen gir oss visshet for at Gud ikke ville tillate det onde å eksistere, uten at Han vendte selve det onde til det gode, ad veier vi ikke vil kjenne før i det evige liv.