II. "Ett i kropp og sjel"

362, Mennesket som person, skapt i Guds bilde, er et vesen som både er legeme og sjel. Bibelfortellingen uttrykker dette i symbolspråk når den forteller at "Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning" (Gen 2, 7). Hele mennesket er altså villet av Gud.

363I Den Hellige Skrift betegner uttrykket sjel ofte menneskets liv eller hele mennesket som person. Men det betegner også det aller innerste i mennesket og det aller verdifulleste i det, det som på en særlig måte gjør det til Guds avbilde: "sjel" betegner det åndelige prinsipp i mennesket.

364, Menneskets kropp har del i den verdighet å være "Guds bilde": menneskekroppen er menneskelig nettopp fordi den besjeles av en åndelig sjel. Det er hele mennesket som person som er bestemt til å bli, i Kristi legeme, Åndens tempel:

Mennesket er ett i kropp og sjel. Det sammenfatter den materielle verdens forskjellige elementer gjennom sin legemlige konstitusjon. Og det er takket være mennesket at den materielle verden når sitt høydepunkt og låner sin stemme til Skaperens frie lovprisning. Vi skal derfor ikke forakte vårt legemlige liv, men tvertom anse vårt legeme for godt og ærefullt, idet Gud har skapt det og kommer til å vekke det opp på den ytterste dag.

365Enheten mellom sjel og legeme er så sterk at man må anse sjelen som legemets "form"; dette betyr at det er takket være den åndelige sjel at den materielle kropp er et levende menneskelegeme; ånd og materie er i mennesket ikke to naturer som er blitt forenet, men deres forbindelse utgjør én natur.

366, Kirken lærer at hver enkelt åndelig sjel er direkte skapt av Gud - den er ikke "frembragt" av foreldrene. Den lærer også at sjelen er udødelig: den går ikke til grunne når den skilles fra kroppen i døden og forenes på nytt med kroppen i oppstandelsen ved tidenes ende.

367Det forekommer at man skjelner mellom sjel og ånd. Slik ber St. Paulus om at Gud må "med legeme, sjel og ånd bevare dere helstøpte" (1 Tess 5, 23), så vi kan stå plettfrie frem ved Herrens gjenkomst. Kirken lærer at dette ikke innebærer noen todeling av sjelen. "Ånd" betyr at mennesket er rettet mot sin overnaturlige bestemmelse fra det øyeblikk det blir skapt, og at dets sjel har i seg muligheten til å oppløftes, høyt over sine iboende muligheter og uten noen fortjeneste, til samfunn og fellesskap med Gud.

368, , , , , , Kirkens åndelige tradisjon legger også vekt på hjertet, som i bibelsk forstand betyr "menneskets innerste" (jfr. Jer 31, 33), der hvor mennesket til syvende og sist sier ja eller nei til Gud.