III. Den opprinnelige synd

Friheten settes på prøve

396, , Gud skapte mennesket i sitt bilde og innsatte det i sitt vennskap. Som en åndelig skapning kan mennesket ikke leve i dette vennskapet på noen annen måte enn som fri underkastelse under Gud. Det er dette som kommer til uttrykk ved at mennesket forbys å spise av treet som gir kunnskap om godt og ondt, "for den dagen du spiser av det, skal du dø" (Gen 2, 17). "Treet som gir kunnskap om godt og ondt" (Gen 2, 17), er et symbolsk uttrykk for den grense som mennesket, fordi det er en skapning, ikke skal overskride, men fritt anerkjenne og tillitsfullt overholde. Mennesket er avhengig av Skaperen; det er underlagt skaperverkets lover og de moralnormer som bestemmer hvordan friheten skal utøves.

Menneskets første synd

397, , , Mennesket ble fristet av djevelen og lot tilliten til Skaperen dø i sitt hjerte; det misbrukte sin frihet og var ulydig mot Guds bud. Det var dette menneskets første synd bestod i. I ettertid blir all synd ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Hans godhet.

398, Ved denne synd foretrakk mennesket seg selv fremfor Gud, og viste dermed forakt for Ham. Mennesket valgte seg selv mot Gud, i motstrid til det som krevdes av det som skapning, og dermed i motsetning til sitt eget beste. Konstituert som det var i en tilstand av hellighet, var mennesket bestemt til å bli fullt ut "guddommeliggjort" av Gud i herligheten. Det ble forført av djevelen til å ville bli "som Gud", men "uten Gud, og før Gud, og ikke ifølge Gud".

399Skriften viser hvilke dramatiske følger denne første ulydighet fører til. Adam og Eva mister på stedet den opprinnelige hellighets nåde. De blir redde denne Gud som de har gjort seg opp et falsk bilde av, nemlig av en Gud som skinnsykt ruger over sin særfordeler.

400, , , Den harmoni de hadde levd i, takket være den opprinnelige rettferdighet, ble knust; de åndelige sjelsevners herredømme over kroppen slått i stykker; samlivet mellom mann og kvinne blir anspent; forholdet mellom dem vansiret av begjær og herskesyke. Det harmoniske forholdet til skaperverket blir ødelagt: den synlige skapning står for mennesket som noe fremmed og fiendtlig. På grunn av mennesket blir skaperverket "lagt under forgjengelighet" (Rom 8, 20). Og endelig fullbyrdes det som uttrykkelig var blitt sagt ville bli følgen av ulydighet: mennesket "vender tilbake til jorden, for av den er (det) tatt" (Gen 3, 19). Døden har holdt sitt inntog i menneskehetens historie.

401, , Etter den første synd oversvømmer synden jorden: Kains brodermord på Abel; ondskapen på jorden som følge av synd; på samme måte løfter synden ofte sitt hode i Israels historie, særlig i form av troløshet mot paktens Gud og overtredelse av Mose lov; også etter forløsningen i Kristus viser synden seg på mangfoldig vis blant de kristne. Skriften og Kirkens Tradisjon minner stadig på nytt om syndens nærvær og allmenne utbredelse i menneskehetens historie:

Det vi således lærer av Guds åpenbaring, stemmer også med vår egen erfaring. Når vi gransker vårt hjerte, finner vi at det drages mot det onde og synker ned i all slags elendighet som ikke kan stamme fra dets gode Skaper. Ved å nekte å erkjenne Gud som sitt opphav, kommer mennesket ofte ut av likevekt i forhold til sin høyeste bestemmelse, og dermed også til seg selv, sine medmennesker og hele skaperverket.

Følgene av Adams synd for menneskeheten

402, Alle mennesker blir berørt av Adams synd. St. Paulus sier: "De mange (det vil si alle mennesker) er blitt syndere fordi en enkelt mann var ulydig" (Rom 5, 19): "Det er her som med synden: den kom inn i verden ved ett menneske, og med synden også døden. Og slik nådde døden alle mennesker, siden de alle syndet" (Rom 5, 12). Opp mot alles synd og død setter apostelen alles frelse i Kristus: "Likesom én manns fall ble årsak til alle menneskers fordømmelse, på samme måte blir én manns (dvs. Kristi) rettferdiggjørende verk til liv og rettferdighet for alle mennesker" (Rom 5, 18).

403, I samsvar med den hellige Paulus har Kirken alltid lært at den uhyre elendighet menneskene lider under, og deres hang til ondskap og død, bare kan forståes sett i forbindelse med Adams synd, og fordi han har etterlatt oss en synd som vi alle fødes merket av, og som er "sjelens død". I kraft av denne trosvisshet døper Kirken selv spedbarn, som ennå ikke har begått noen personlig synd.

404, Hvordan ble Adams synd alle hans etterkommeres synd? Hele menneskeslekten er i Adam "som én eneste manns eneste kropp". Ved "menneskeslektens enhet" blir alle mennesker berørt av Adams synd, på samme måte som alle er berørt av Kristi rettferdiggjørelse. På hvilken måte den opprinnelige synd blir overført, er imidlertid et mysterium vi ikke fullt ut kan forstå. Men gjennom åpenbaringen vet vi at Adam hadde fått hellighet og opprinnelig rettferdighet, ikke bare for seg selv, men for hele menneskenaturen: ved å gi etter for fristeren begår Adam og Eva en personlig synd, men denne synd virker inn på hele menneskenaturen som de så fører videre i fallen tilstand. Dette er en synd som videreføres ved forplantning til hele menneskeheten, det vil si at det er en menneskenatur uten den opprinnelige hellighet og rettferdighet som føres videre. Derfor kalles den opprinnelige synd "synd" ved analogi, fordi det dreier seg om en synd som er "pådratt", ikke "begått", en tilstand, ikke en handling.

405, Selv om Adams synd er hver enkelts egen synd, kan ingen av hans etterkommere sies å ha begått den personlig. Den opprinnelige hellighet og rettferdighet er borte, men menneskenaturen er ikke helt ødelagt: dens egne naturlige krefter er svekket, den er underlagt uvitenhet, lidelse og dødens herredømme, og den har hang til å synde (denne hangen til det onde kalles "den onde lyst" - "concupiscientia"). Dåpen, som formidler Kristi nådes liv, sletter ut den opprinnelige synd og vender mennesket til Gud, men de følger den har for menneskets natur, svekket som den er, og med hang til å gjøre det onde, blir værende i mennesket og maner til åndelig kamp.

406Kirkens lære angående videreføringen av den opprinnelig synd ble klargjort fremfor alt i det 5. århundre, særlig under innflytelse fra St. Augustin i hans oppgjør med pelagianismen, og i det 16. århundre i striden med den protestantiske reformasjon. Pelagius hevdet at mennesket er i stand til å føre et etisk godt liv, bare i kraft av den frie viljes naturlige krefter og uten å ha behov for hjelp fra Guds nåde. Dermed reduserte han betydningen av Adams synd til kun å være et dårlig eksempel. De første protestantiske reformatorer lærte derimot at mennesket var blitt gjort grunnleggende ondt av den opprinnelige synd og fratatt sin frie vilje. De satte likhetstegn mellom den synd som er nedarvet i hvert menneske, og hangen til det onde ("den onde lyst" eller "concupiscientia"), en hang som skulle være uoverkommelig. Kirken har, særlig på det annet konsil i Orange i 529 og på konsilet i Trento i 1546, uttalt seg om innholdet i åpenbaringen angående den opprinnelige synd.

Så hård en strid...

407, , Læren om den opprinnelige synd, forbundet som den er med Kristi forløsningsverk, gir grunnlag for et klart omdømme når det gjelder menneskets handel og vandel i denne verden. Takket være de første foreldres synd fikk djevelen et visst herredømme over mennesket, selv om det forblir fritt. Den opprinnelige synd medførte "trellekår i hans vold som eide dødens rike, det vil si djevelen". Å se bort fra at menneskets natur er svekket, med hang til det onde, gir opphav til alvorlige feilgrep hva oppdragelse, politikk, samfunnsmessig engasjement og moral angår.

408Følgene av den opprinnelige synd og av alle menneskenes personlige synder fører til at verden som helhet lever i en tilstand av syndighet som kan betegnes som det St. Johannes kaller "verdens synd" (Joh 1, 29). Med dette uttrykket kan man også betegne den negative innflytelse som forhold i fellesliv og samfunnsstrukturer utøver på enkeltindividet, da også disse skyldes menneskers synd.

409Den tragiske situasjon i en verden som "ligger i den Ondes makt" (1 Joh 5, 19), gjør menneskelivet til en kamp:

Menneskenes historie viser seg i sin helhet å være et hårdt oppgjør med mørkets makter. Det begynte ved verdens opphav og vil, ifølge Herrens ord, fortsette til den ytterste dag. Menneskene er blitt trukket inn i denne konflikt, og er derfor nødt til stadig å kjempe for å holde fast ved det gode. Således er det bare under store anstrengelser, og aldri uten bistand av Guds nåde, at de kan sikre sin egen indre enhet.