|
441I
Det Gamle Testamente kalles englene, det utvalgte folk, Israels barn og deres konger Guds sønner. Uttrykket betegner i disse tilfellene at Gud ved adopsjon
oppretter et særlig nært forhold mellom seg og skapningen.
Når Messiaskongen kalles "Guds sønn", innebærer ikke dette nødvendigvis, om vi
tolker tekstene bokstavelig, at han er noe mer enn et menneske. De som slik betegnet Jesus som
Israels Messias, hadde kanskje ikke til
hensikt å si mer enn det.
442, Slik forholder det seg
imidlertid ikke når Peter bekjenner at Jesus er "Messias,
Sønn av den levende Gud" (Matt 16, 16). Da svarer Jesus
høytidelig: "Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for
deg, men min Far i himlene" (Matt 16, 17). Paulus uttrykker seg på
lignende måte når han forteller om sin omvendelse på veien
til Damaskus: "Men han som like fra mors liv av har utkåret meg, og
i sin nåde har kalt meg, han fant for godt å åpenbare sin
Sønn for meg, for at jeg skulle bringe budskapet om ham til
hedningene" (Gal 1, 15-16); "og straks begynte han å forkynne i
synagogene at Jesus var Guds Sønn" (Apg 9, 20). Helt fra
begynnelsen av ble dette kjernen i den
apostoliske tro Peter først bekjente,
- Kirkens grunnvoll.
443Når Peter var i stand
til å erkjenne at Jesus Messias var Guds sønn på en
transcendent måte, var det fordi Jesus klart hadde latt det skinne
igjennom. Foran Sanhedrin, da de som anklaget Ham, spurte: "Du er
altså Guds sønn?", svarte Jesus: "Dere sier selv at jeg
er det" (Luk 22, 70). Lang tid i forveien hadde Han
talt om seg selv som "Sønnen" som kjenner Faderen, som forskjellig fra de
"tjenere" Gud tidligere hadde sendt til sitt folk, og som høyere enn
englene. Han skjelnet mellom sin egen
sønneverdighet og disiplenes ved aldri å si "vår
Far", unntatt for å gi dem en
befaling: "Slik skal dere da be: "Fader vår"" (Matt
6, 9); ja, Han understreket forskjellen: "Min Far og deres Far" (Joh
20, 17).
444, Evangeliene gjengir to
særlig høytidsfylte begivenheter, Kristi dåp og Hans
forklarelse, da Faderens stemme omtaler Ham som "min elskede
Sønn". Jesus omtaler seg selv som
"Guds enbårne Sønn" (Joh 3, 16), og sier med dette at
Han alltid har vært til. Han krever at vi skal tro
på "Guds enbårne Sønns navn" (Joh 3, 19). Denne
kristne bekjennelsen gjenlyder allerede når kenturionen som stod rett
overfor Jesu kors, utbryter: "Sannelig, denne mannen var Guds
Sønn" (Mark 15, 39). Det er først i påskemysteriet den
troende kan gi betegnelsen "Guds Sønn" dens hele og fulle
mening.
445Etter oppstandelsen fremtrer
Han som Guds Sønn i kraften fra sin herliggjorte menneskelighet: "i
kraft av den goddommelige Ånd som bodde i ham, innsatt i all sin makt og
verdighet som Guds Sønn ved sin oppstandelse fra de døde"
(Rom 1, 4). Apostlene kan bekjenne:
"Hans herlighet har vi sett, - en herlighet som en enbåren
Sønns, kommet fra Faderen og fylt av hans nåde og sannhet"
(Joh 1, 14).
|