464Gud Sønns inkarnasjon
er en enestående enkeltbegivenhet som ikke betyr at Jesus Kristus er dels
menneske, dels Gud, og heller ikke er resultatet av en slags blanding av det
guddommelige og det menneskelige. Han ble menneske på en sann måte, samtidig
som Han forble Gud på en sann måte. Jesus Kristus er sann Gud og
sant menneske. Denne trossannhet måtte Kirken ofte forsvare og
klargjøre i løpet av de første århundrer mot
heresier som forvrengte den.
465De første heresier
benektet ikke så mye Kristi guddom som Hans sanne menneskelighet
(gnostisk doketisme). Allerede i apostolisk tid understreket kristentroen Guds
Sønns sanne inkarnasjon, at Han er "kommet i kjøtt og
blod". Men allerede i det 3.
århundre måtte Kirken, ved et konsil i Antiokia, mot Paul fra
Samosata fastslå at Jesus Kristus er Guds Sønn av natur og ikke
ved adopsjon. Det første økumeniske konsil i Nikea i 325 bekjente
i sitt Credo at Guds Sønn er "født, ikke skapt, av samme
vesen (homoousios) som Faderen", og fordømte Arius som hevdet at
"Gud Sønn er kommet av det som ikke er", og at Han er "av et
annet vesen (ousia) enn Faderen".
466Den nestorianske heresi
så på Kristus som en menneskelig person som var knyttet sammen med
Guds Sønns guddommelige person. Mot denne heresien bekjente den hellige
Kyrill av Alexandria og det tredje økumeniske konsil som var forsamlet i
Efesus i 431, at "Ordet (...) ble menneske etter å ha forenet med
seg selv i sin person et kjød besjelet ved en fornuftig sjel". Kristi menneskelighet har
intet annet subjekt enn Guds Sønns guddommelige person som tok den opp i
seg og gjorde den til sin, allerede ved unnfangelsen. Derfor forkynte konsilet
i Efesus i 431 at Maria i sannhet ble Guds Mor ved at Guds Sønn ble
unnfanget som menneske i hennes skjød: "Den Hellige Jomfru kan sies
å være gudføderske (theotokos), ikke fordi hun føder
Ordets natur, eller fordi dets guddom har sin begynnelse ut fra Den Hellige
Jomfru, men fordi av henne fødes det hellige legeme besjelet av en
fornuftig sjel, og som Ordet er forenet med i sin person, sies Ordet å
bli født etter kjødet".
467Monofysittene
hevdet at Kristi menneskenatur som sådan hadde opphørt å eksistere
ved å bli tatt opp i Guds Sønns guddommelige person. For å
imøtegå denne heresien bekjente det fjerde økumeniske
konsil i Kalkedon i 451:
I tilslutning til de
hellige fedre er vi alle enstemmige i å bekjenne at vår Herre Jesus
Kristus er den ene og samme Sønn, fullkommen i guddommelighet og
fullkommen i menneskelighet, sann Gud og sant menneske med en fornuftig sjel og
et legeme, av samme vesen som Faderen med hensyn til guddommelighet og av samme
vesen som oss med hensyn til menneskelighet, i alt lik oss, unntatt i synd.
Ifølge sin guddommelighet er Han født av Faderen før
evighet, ifølge sin menneskelighet er Han i de siste dager, for oss og
til vår frelse, født av jomfru Maria, Gudføderske (theotokos);
den ene og samme
Kristus, Sønn, Herre, Enbåren, som har latt seg erkjenne i to
naturer, uten sammenblanding, uten forandring, uten forskjell, uløselig
forbundet, uten at forskjellene i de to naturer oppheves på grunn av
foreningen, men snarere slik at hver naturs egenart blir bevart og løper
sammen i én person (prosôpon) og én eksistens
(hypóstasis).
468, Etter konsilet i Kalkedon var
det noen som gjorde Kristi menneskenatur til et slags personlig subjekt i Ham.
Mot dem bekjente det femte økumeniske konsil i Konstantinopel i 553:
"Hans hypostase (person) er én, det vil si Herren Jesus Kristus,
én av Den Hellige Treenighet". Alt i Kristi menneskenatur
må derfor kunne tilskrives Hans guddommelige person som sitt egentlige
subjekt, ikke bare Hans mirakler, men
også Hans lidelse, ja, selv døden:
"Vår Herre Jesus Kristus som ble korsfestet i kjødet, er sann
Gud og herlighetens Herre og én av Den Hellige Treenighet".
469Slik bekjenner Kirken at Jesus
er, på uadskillelig vis, både sann Gud og sant menneske. Han er i
sannhet Guds Sønn blitt menneske, vår bror, uten å
opphøre å være Gud, vår Herre:
"Det Han var, forble Han; det Han ikke var,
tok Han opp i seg", synger den romerske liturgi. Og St. Johannes Krysostomos liturgi bekjenner og
lovsynger: "Å enbårne Sønn og Guds Ord! Du som er
udødelig, du som ville ta kjød av Guds Hellige Mor, Maria alltid
Jomfru, til vår frelse, du som uten forandring ble menneske og ble
korsfestet, å Kristus Gud, du som ved din død knuste døden,
du som er én av Den Hellige Treenighet, priset med Faderen og Den
Hellige Ånd, frels oss!"
|